www.archive-no-2012.com » NO » C » CP

Choose link from "Titles, links and description words view":

Or switch to "Titles and links view".

    Archived pages: 1221 . Archive date: 2012-07.

  • Title: CP-foreningen
    Descriptive info: /.. Foreldreboken.. 3.. Om CP.. 12 Medikamentell behandling.. Til foreldre - fra foreldre.. 1.. Forord.. 2.. Foreldre forteller.. Om cerebral parese.. 1 Hva er cerebral parese?.. 2 Historie.. 3 Forekomst av cerebral parese.. 4 Årsaker.. 5 Om sentralnervesystemet.. 6.. Hjernens styring av motorikken.. 7 Motoriske forstyrrelser.. 8 Inndeling i typer.. 9 Motoriske symptomer og vansker.. 10 Ortopediske operasjoner - hvordan forberede seg.. 11 Ganganalyse.. 13 Ulike behandlingsmetoder.. 14 Kognitive symptomer og vansker.. 15 Ordforklaringer.. 4.. Støtteordninger og tiltak.. 5.. Hjelpemidler.. 6.. Barnehage og skole.. 7.. Å bli 18 år.. 8.. Møteplasser, fritid og ferie.. Til foreldre - fra foreldre, en nyttebok.. Behandling med medikamenter kan gi bedre funksjon, mindre smerter og færre operasjoner.. I dag får mange barn tilbud om botox- eller baklofenbehandling.. Begge gir spasmedempende effekt, men de er forskjellige i hvordan de gis og hvordan de virker.. Man kan avslutte behandlingen av både botox og baklofen, uten at den har gjort noen skade, hvis man ikke oppnår ønsket effekt.. Botox (Botulinumtoxin).. Botox injiseres via en tynn nål direkte inn i musklaturen, og er mest aktuell å bruke der få muskelgrupper er involvert.. Behandlingsformen er et godt alternativ når barn har problemer med å rette ut knærne  ...   lett rus under behandlingen.. Det er viktig å bruke skinner på dagtid under behandlingen for å beholde strekken.. Gipsing i en periode er også et godt alternativ.. Botox brukes gjerne på barn opp til åtte-ti års alderen.. TIPS:.. Ida på 9 år har gjennomgått botoxbehandling og skrevet en brosjyre beregnet på barn i samme situasjon.. I brosjyren beskriver hun egne tanker og erfaringer rundt behandlingen.. Brosjyren kan bestilles på habiliteringsavdelingen ved sykehuset Buskerud, telefon: 32 24 57 00.. E-mail:.. postmottak.. habilitering@sb-hf.. no.. Rikshospitalet, barnenevrologisk seksjon har laget en brosjyre om ideer til trening og aktiviteter etter botox og håndkirurgisk behandling.. Baklofen.. Baklofen virker via nervetråder i ryggmargen.. Hvis en testdose har ønsket effekt, blir det satt inn en baklofenpumpe under huden i mageregionen.. Pumpen er på størrelse med en ishockeypuck.. Medisinen ligger inni et lite kammer i pumpen.. Ved hjelp av pumpen gis det riktig dose baklofen kontinuerlig hele døgnet.. Pumpen etterfylles hver tredje eller fjerde måned.. Batteriet som driver pumpen har en levetid på fem til syv år.. Målgruppen er gjerne de med spastisk kvadriplegi eller dyskinesi, fordi medisinen virker på alle muskelgrupper samtidig.. Det er ingen aldersbegrensning på hvem som kan bruke baklofen.. Forrige side.. Neste side..

    Original link path: /index.asp?id=38730
    Open archive

  • Title: CP-foreningen
    Descriptive info: En av følgetilstandene ved CP, som kan ha store konsekvenser for barnets utvikling, er svikt av de kognitive funksjonene.. Eksempler på kognitive funksjoner er persepsjon, oppmerksomhet, hukommelse, begrepsdannelse, språk, tenkning og problemløsning.. Kognitiv svikt (utviklingsforstyrrelse) blir ofte kalt mental retardasjon.. Kognitiv svikt opptrer i varierende grad ved alle typer av CP.. De kognitive funksjonene er grunnleggende for all læring og utvikling hos barnet.. En svikt på noen av disse områdene vil virke inn på hvordan barnet tilegner seg og utfører ulike ferdigheter.. Både motorikk, syn, hørsel, språk og sosial fungering blir påvirket av og påvirker utviklingen av de kognitive funksjonene.. Det er en fordel å utrede de kognitive ferdighetene hos barnet på et tidlig tidspunkt, slik at det kan settes inn riktig hjelp og stimulering.. Poenget med en utredning er å kartlegge styrker og svakheter hos barnet, slik at barnet kan fungere best mulig i ulike situasjoner.. Særlig med henblikk på hvordan barnet skal tilegne seg kunnskaper og ferdigheter i skolesituasjonen (og barnehagen), er det viktig med en kognitiv utredning.. Ulike kognitive utredningsmetoder.. Det finnes ulike metoder for utredning av de kognitive funksjonene.. Flere av metodene blir gjerne brukt i en og samme kartlegging for å gi best mulig informasjon.. Sjekklister: En sjekkliste er en liste med spørsmål som blir rettet til foreldre eller andre nære personer.. Barnet selv blir ikke undersøkt.. Utviklingsskalaer: Dette er en mellomting mellom tester og sjekklister.. Skalaen inneholder ferdigheter som barn mestrer på ulike alderstrinn.. Den dekker utviklingsområder innefor språk, motorikk og sosial utvikling.. Skalaen blir utfylt gjennom å observere barnet i lek og samhandling.. Tester: Tester er oppgaver som skal instrueres og utføres på en fast måte.. En test kan måle et utvalg av funksjoner eller ferdigheter hos barnet på et bestemt tidspunkt.. Observasjoner: Observasjoner er viktig i en utreding av barnet.. Barnet fungerer gjerne ulikt i forskjellige situasjoner, og i forhold til ukjente eller trygge omgivelser.. Det blir brukt både systematisk og tilfeldig observasjon.. Videoopptak er et godt hjelpemiddel, og nyttig i forhold til drøfting av tiltak.. Samtaler og intervjuer: Samtalene kan brukes for å etablere kontakt mellom fagperson og barnet som skal utredes.. Intervjuer brukes enten som en uformell observasjon av den som blir intervjuet, eller som en strukturert måte å innhente opplysninger på.. Hva er en nevropsykologisk test?.. For å kartlegge og finne informasjon om hvilke områder i hjernen som er skadet av cerebral parese bør det foretas en nevropsykologisk test.. Testen viser forholdet mellom hjernens fungering og adferd.. For å få riktig informasjon om funn, må nevropsykologer ofte samarbeide med en barnelege eller nevrolog for å sammenholde resultatene av nevropsykologiske utredninger og resultatene fra medisinske undersøkelser.. Nevropsykologiske tester munner ut i funksjonsprofiler, men bør sees i sammenheng med andre nevropsykologiske data.. Mange av CP-barna er i varierende grad hemmet i sin mulighet til å gjennomføre testoppgavene på ett eller flere utviklingsområder.. Det kan derfor være vanskelig å få klart frem hva som er evneprofilene.. I tillegg til en nevropsykologisk test bør det også foreligge en EEG, CT eller MR undersøkelse.. (Forklaring på hva EEG, CT og MR, se ordforklaringer sist i kapitlet) Det skal i utredningen også ligge ved en beskrivelse av barnets motorikk, og konsekvensene motorikken har for ulike områder (stimulering, pedagogisk).. Et svakt resultat kan ha mange årsaker, for eksempel motoriske vansker, nedsatt syn  ...   sett i forhold til evnenivået.. I et ellers veltalende språk har de fleste en svak abstraksjonsevne (tenke motsatt av konkret) og en dårlig begrepsdekning.. Barna har ofte et godt auditivt (det man oppfatter på grunnlag av hørselsinntrykk) korttidsminne, men det kan variere med verbalt evnenivå og konsentrasjonsevne.. Flere av dem har ofte visukonstruktive vansker (vansker med det som formidles gjennom synet).. Det kan derfor virke som de er uinteressert i omgivelsene, og har vansker med å orientere seg på nye steder.. De er dårlig til å lete etter ting, fordi de ikke klarer å skille ut det de skal se etter fra omgivelsene.. De har også store vansker med å tegne og kopiere figurer.. Selv om de vet hvordan figuren skal være, klarer de det ikke.. Det vil derfor være et misforhold mellom talegaver og tegneferdigheter.. Barn med diplegi er sene i utviklingen av tall og mengdeforståelse.. De vil klare de mekaniske operasjonene, men mangle forståelsen av dem (De kan lære gangetabellen på rams, men ikke forstå hva de skal bruke den til).. Til tross for synsvansker kan de legge merke til små detaljer, som småting eller smuler.. Årsaken er at det er lettere å oppfatte detaljer enn helheten.. Hemiplegi.. Barn med hemiplegi er som regel normal intelligente (mindre mentalt retarderte).. (Hos diplegikere er begge hjernehalvdeler skadd, hos hemiplegikerne bare en.. ) Hos barn med hemiplegi vil vanskene være avhengig av om skaden har rammet venstre eller høyre hemisfære.. Noen av hemiplegibarna har såkalte speilbevegelser.. Det vil si at hendene beveger seg i takt ved forsøk på å bevege den ene hånden.. De visuokonstruktive vanskene kan gi utslag i vansker med å kle på seg.. Ved kopiering av tegninger og figurer vil en høyresidig skade inneholde tegninger med mange detaljer, men feil plassert i forhold til hverandre.. Ved skade i venstre side, vil omrisset være riktig, men uten særlige detaljer.. De språklige ferdighetene er også avhengig av hvordan skaden er rammet.. Er høyre arm mer rammet enn høyre bein, vil det være språkvansker.. Er skaden større i høyre bein enn i høyre arm, vil de ha større språklige ferdigheter.. Er skaden i høyre hemisfære kan dette føre til vansker med å oppfatte sosiale regler og samspillet med andre barn.. Tetraplegi (Kvadriplegi.. ):.. Siden barn med tetraplegi har skader i begge hemisfærer, blir konsekvensene for de kognitive funksjonene store.. Konsekvensene er ofte de samme som man finner ved prematur diplegi.. De fleste har store synsvansker.. Noen er døve.. Og de fleste er psykisk utviklingshemmet.. Noen av dem har god språkforståelse, selv om de ikke har talespråk selv.. De blir ofte testet kun non-verbalt, med den konsekvensen at man kan risikere å overse deres mulige sterkeste side, språket.. Ataktisk CP.. Ataksi skyldes skade i lillehjernen.. Lillehjernen er viktig for motorikken, men også for det kognitive.. Mange av barna har lærevansker, fordi flere av områdene i sentralnervesystemet er skadet.. Dyskinetisk CP.. De motoriske symptomene er de mest fremtredende.. Enkelte bevegelser er vanskelige, tar tid og krever konsentrasjon.. Noen av barna har ufrivillige bevegelser - også i øynene.. Lesing kan derfor være vanskelig.. Tonus og ufrivillige bevegelser varierer etter barnets fysiske og psykiske engasjement der og da.. Barn med dyskinetisk CP har ofte normal intellektuell funksjon.. Hvilke konsekvenser de ulike kognitive vanskene gir i skolesammenheng, se.. kapittel 6 (barnehage og skole)..

    Original link path: /index.asp?id=39573
    Open archive

  • Title: CP-foreningen
    Descriptive info: Ta lappen?.. Den lange veien til førerkortet.. CP-kalenderen.. Grillfest.. Trøndelag.. Første møte etter sommerferien.. Østfold.. Har du CP eller?.. Unge forteller.. Ung i CP-foreningen.. Venner og kjæresteri.. Fritid.. Skole og utdanning.. Kan jeg ta lappen?.. Flytte hjemmefra.. For mange er det en selvfølge å ta lappen når man er 18 år.. For meg som har CP har dette vært vanskelig å få til.. Jeg begynte å undersøke hvordan jeg skulle gå fram for å få lappen lenge før jeg fylte atten.. Jeg ble innkalt til rehabiliterings- og opptreningssenter i Gjøvik.. Der var jeg dagpasient i noen dager.. Jeg kom klokka åtte og var ferdig klokka tre.. Det jeg husker fra disse dagene var at jeg måtte vente veldig mye.. Jeg kunne ikke reise derfra selv om jeg måtte vente i flere timer.. Innimellom snakket jeg med de som jobbet der.. Under oppholdet på rehabiliterings- og opptreningssenteret måtte jeg ta mange tester.. De fleste testene kunne en femåring greie å løse.. Jeg følte meg så dum der jeg satt og svarte på masse merkelige spørsmål.. Jeg måtte også sitte ved pc-en med masse oppgaver.. Det er ikke så lett å forklare hva jeg gjorde, men jeg har aldri følt meg så dum.. Da jeg var ferdig på rehabiliterings- og opptreningssenteret måtte jeg gå lenge uten å vite noe.. Kunne jeg begynne å ta lappen, eller kunne jeg ikke ta lappen? Innerst inne var jeg ganske sikker på at jeg kunne begynne å ta lappen.. Jeg har alltid vært sta av meg, så dette skulle jeg klare.. Det tok lang tid før jeg fikk svaret jeg hadde ventet på.. Jeg var veldig nervøs da jeg åpnet konvolutten.. Svaret var heldigvis positivt.. Jeg fikk lov til å prøve å kjøre, men det var fortsatt ikke sikkert at jeg klarte å ta lappen.. Så tok jeg det trafikale grunnkurset.. Jeg fikk begynne med øvelseskjøring, men kjørelæreren var usikker på hvilke hjelpemidler jeg trengte i bilen.. Derfor fikk jeg ett opphold på Sunnaas sykehus.. Under oppholdet fant de ut hvilke hjelpemidler jeg trenger i bilen.. Etter en undersøkelse med fysioterapeut og ergoterapeut, så de at jeg har mer kontroll på venstre bein.. Derfor skal brems og gass flyttes slik at jeg kan bruke det venstre beinet.. Jeg må også ha en større tenningsnøkkel, så jeg lettere kan starte og stoppe bilen.. Rattet må være lite og ha en lett servo.. Jeg er ikke så høy, derfor skal jeg ha ett høyere sete.. Dette prøvde jeg på Sunnaas.. Da ble kontrollen på styringa mye bedre fordi jeg slapp de største bevegelsene med armene.. Jeg får også elektrisk parkbrems montert i bilen.. Da det var unnagjort var jeg klar til å begynne å kjøre.. Siden jeg ikke hadde automatbil hjemme, begynte jeg å kjøre med kjørelærer.. Det var egentlig  ...   fast i døra, klare til å hoppe ut! Jeg skjønner ikke hvorfor.. Jeg har da full kontroll.. Nå har jeg ikke fått kjørt siden jeg kom hjem fra Sunnaas, hvor jeg var en uke i desember.. Det er ingen vits å fortsette kjøringen før bilen min blir ombygd.. Men jeg har mottatt noen brev fra Sunnaas.. Brevene er også blitt sendt til Trygdekontoret.. Der er det blant annet beskrevet hvilke hjelpemidler jeg trenger i bilen.. Jeg har også fylt ut ett søknadsskjema som jeg fikk fra Trygdekontoret.. Skjemaet heter krav om motorkjøretøy.. Der må jeg blant annet forklare hvordan bilen skal bygges om.. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli ganske utålmodig.. Jeg skulle gjerne hatt lappen i hånda snart.. Det skal bli deilig å kunne ta meg en kjøretur når jeg føler for det, uten å være avhengig av andre.. Det er spesielt kjedelig når det er glatt ute.. Da er det ikke så enkelt å ta bussen heller.. Nå venter jeg på svaret på søknadsskjemaet.. Deretter skal bilen min ombygges.. Dette har hjelpemiddelsentralen ansvaret for.. Nylig leverte jeg inn bilen til ombygging, men jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta før den er klar.. Jeg snakket med hjelpemiddelsentralen for en stund siden.. De så på hvordan hjelpemidlene skal settes inn i bilen.. Rattet i min bil er ganske lite fra før, så jeg trenger ikke noe mindre ratt.. Det blir istedenfor en lettere servo.. Trenger heller ikke noe høyere sete, fordi setet i bilen min er ganske høyt fra før.. Planen videre er å vente med kjørelæringen til bilen min er ombygd.. Da skal jeg bruke min egen bil videre i kjøreopplæringen.. Jeg tror kjøreopplæringen vil gå lettere når bilen blir ombygget.. Imens må jeg bare fortsette å smøre meg godt med tålmodighet!.. Artikkelen sto på trykk i CP-bladet 2-2006 og er skrevet av Ann Kristin Skogli.. Et av temaene hun skrev om i sin spalte i Oppland Arbeiderblad var bil og førerkort.. Ann Kristin begynte forberedelsen med å ta førerkortet da hun var 16-17 år.. Publisert: 29.. 03.. 2010 13:48:06.. |.. Mer.. Diskutér denne artikkelen.. Du kommenterer.. "Den lange veien til førerkortet".. CP-foreningens moderator forbeholder seg muligheten til å slette kommentarer og innlegg som er upassende.. Navn.. Email (vises ikke).. Kommentar.. Hjelp til formateringskoder, legge inn bilder etc.. For å gjøre innlegget mer fiffig kan du bruke formateringskodene under.. Før teksten som skal formateres setter du inn [X], hvor X byttes ut med tegn for ønsket formatering.. Avslutt formateringen med [/X].. Dette gjelder ikke bilde og lenke.. Noen smileys blir og automatisk byttet ut med bilder.. Eksempel.. Resultat.. Fet.. [b]tekst[/b].. tekst.. Kursiv.. [i]tekst[/i].. Understreket.. [u]tekst[/u].. Bilde.. [bilde=http://www.. cp.. no/gfx/cp_logo.. gif].. Lenke.. [lenke=http://www.. no].. http://www.. Farger.. [farge=red]tekst[/farge].. [farge=blue]tekst[/farge].. [farge=green]tekst[/farge].. [farge=yellow]tekst[/farge].. [farge=magenta]tekst[/farge].. Smilefjes.. :).. :(.. :D.. :P.. :o.. Forhåndsvis..

    Original link path: /index.asp?id=39070
    Open archive
  •  

  • Title: CP-foreningen
    Descriptive info: Løsrivelse og helhet.. Ute av redet – nesten berre lekkert.. De aller fleste som jobber med funksjonshemmede barn og ungdommer, og ikke minst barna og ungdommene selv, er opptatt av selvstendighet og autonomi.. Dette er også stadig viktigere i politikken, som når staten lager handlingsplaner: mange av de behovene ungdommene selv opplever å ha, er knyttet til hjelp, støtte og opplæring ift.. samfunnsdeltagelse og løsrivning – det å få seg en jobb og flytte i egen bolig.. (Handlingsplan for habilitering, 2009).. Av Halvor Hanisch.. Løsrivelse er imidlertid flere forskjellige ting, selv om det uansett handler om å gjøre det man vil.. På den ene siden inneholder ungdomstiden som oftest en familiær løsrivelse.. Dette er langt på vei den vanlige formen for løsrivelse, typisk fokusert rundt det å ha sitt eget sted (bolig) og sin egen økonomi (jobb eller trygd).. Ikke minst handler det også om å få frihet og rom i forhold til familiens forventninger.. På den annen side inneholder den også en sosial løsrivelse.. Til det å bli voksen hører det også å få litt distanse til samfunnets bilder av hva ungdoms- og voksenlivet er eller skal være.. Dette gjelder selvsagt alle mennesker, men hos mange funksjonshemmede er det satt litt på spissen.. Det at alle skal leve det samme livet, jobbe sånn som de andre jobber, ha de samme livsfasene, modellere dagliglivet etter de andres liv, skal man være forsiktig med uansett.. Men for unge med CP, som jo nettopp har annerledes rammer og betingelser enn mange andre ungdommer, kan det å være for knyttet til vanlige forventninger være en skikkelig dårlig idé.. Det er slett ikke sikkert at veien til lykken er å prøve så hardt du kan på å leve, og være, så vanlig som overhodet mulig.. Familiær og sosial løsrivelse kan ofte være sammenfallende.. Det å gjøre noe annerledes, gjøre livet til sitt eget så å si, vil ofte innebære å gjøre noe annerledes enn familien forventer.. Tilsvarende vil familien ofte ønske det vanlige, og bevisst eller ubevisst komme litt i veien for det uvanlige.. For mange funksjonshemmede er det imidlertid tydelig at disse to formene ikke sammenfaller.. Tvert imot kan familien være en nøkkelressurs, både for veien mot voksenlivet, og ikke minst også i voksenlivet.. Livets realiteter uansett hva man synes om hvordan både dagliglivet og politikken skulle eller burde vært er ofte at den sosiale  ...   ansvarsgruppen.. Det er minst to ting som er viktig med dette.. For det første viser det hvor mye kompatibilitet som kreves av unge voksne med funksjonsnedsettelser.. Livet i familien må passe sammen med de muligheter, både praktisk, økonomisk og følelsesmessig, familien faktisk har.. Lærdommen i dét er på et vis enkel og gyldig for alle uansett funksjon og alder; Det du ikke kan gjøre alene, kan heller ikke bare være opp til deg alene.. Tilsvarende må livet som uavhengig med assistanse tilpasses til hva som er mulig og ønskelig alt i alt, til hva som gir den beste totalpakken.. I en situasjon med fire, åtte, femten eller tjue parter, for eksempel i en ansvarsgruppe, handler det også om brobygging og konsensus, mer enn om egenrådighet og sosial løsrivelse.. For det andre drar behovet for konsensus det være seg internt i familien, i samarbeidet med hjelpeapparatet eller begge deler i retning av det som er fornuftig.. Familiens støtte kan gi adgang til gleder og opplevelser som ellers er utilgjengelige, og offentlig assistanse kan gi en etterlengtet og opplivende uavhengighet i forhold til de nærmeste.. Men begge deler drar i retning av de gleder, de planer eller prosjekter, som man kan enes om.. Med tanke på ungdommer i slutten av tenårene, for eksempel, kan dette spissformuleres på denne måten: Både familiær og ansvarsgruppeavtalt assistanse egner seg godt til å muliggjøre kulturopplevelser (kino, teater, etc), men ikke like godt til å muliggjøre rus eller et kaotisk seksualliv.. Selv om dette selvfølgelig er en kostnad, og viser hvordan både familiært og offentlig arbeid for selvstendighet likevel gir mindre selvstendighet enn det mange andre ungdommer har, så bør ikke dette reduseres til noe negativt.. Optimistisk sett ligger det mye positivt i skillet mellom familiær og sosial løsrivelse: Historier om familiær assistanse, en hjelp fra familien som går ut over det normale , kan også være historier om sterke og nære relasjoner.. For mange kan det til og med være historier om en familiær nærhet som sjelden overlever overgangen til voksenlivet, men som disse familiene lar leve videre.. Pessimistisk sett er lærdommen mye bitrere: Storsamfunnet og helsetjenesten kan hjelpe deg til løsrivelse fra familien, og familien kan hjelpe deg til å leve livet på andre og mer fleksible måter enn folk flest forventer, men å gjøre det til ditt eget er sjelden enkelt uansett.. 2010 16:32:28.. "Løsrivelse og helhet"..

    Original link path: /index.asp?id=39579
    Open archive

  • Title: CP-foreningen
    Descriptive info: Voksne forteller.. Om hender og følelser.. CP? Jeg?!.. Vi utvikler meg.. Mamma koker hodet.. De andres blikk.. Fra Birkebeinerritt til rullestol.. Forbilder i det fjerne.. En farlig pappa.. Mange nederlag på veien mot aksept.. Arbeidslivet.. Bil og transport.. Hjelpebehov og tilbud.. Ferie og fritid.. CP i et livsløp.. Av Mari Bjurgren.. Les hele Om hender og følelser her.. (pdf).. Publisert: 12.. 04.. 2010 15:22:52.. "Om hender og følelser"..

    Original link path: /index.asp?id=39585
    Open archive

  • Title: CP-foreningen
    Descriptive info: Jeg ligger på magen, med hodet i retning av en hylle full av ortopediske sko.. Halvsirkelen med røde teipbiter strekker seg ut foran meg.. Vottene er på plass.. Assistenten inntar plassen som motivator og blikkfang, ca to teipbiter borte.. All avstand måles i teip når man skal åle på gulvet i Henriettes lille rom på Active fysioterapi på Nøtterøy.. Henriette løfter opp beina mine, som krøller seg i frydefull forventning, og dytter tynne puter under føtter og legger.. Er du klar?.. Stemmen bakfra er varm, rolig, krevende og bestemt.. Jeg plasserer armene riktig, puster dypt og trekker meg framover etter albuene.. Som en eneste stor energiboble.. Anstrengelsen lyner fra skuldrene og nedover overarmene.. Hodet tømmes fullstendig.. Alt dreier seg om to ting få kroppen min til å trekke meg framover, og følge teipen.. Henriette er der hele tiden, trygg og sta, hendene holder kontroll på puter og bein, mens stemmen får meg til å orke ett tak til, og ett til: - Kom igjen! Bra! Trekk deg fram! Ser du den neste røde streken? Se på Silje! Nei, ikkeno pause nå!.. Assistent Silje, på alle fire, krabber baklengs mot skohylla: Se på meg! Hallo! Jeg stirrer etter neste teipbit, tre biter til, så - Har u lyst på pause, eller.. ? Stemmen erter nå, utfordrer: Ikkeno latmannsliv her nå! Du skal tilbake igjen, også!.. Det står et bordbein i veien.. Det styrer vi utenom, kom igjen! Følg teipen, følg teipen, du ser teipen! Lyden av stemmen er der konstant.. Vi prøvde en gang uten, det gikk ikke.. Jeg kom ingen vei, ikke til neste teipbit engang.. Det svir bak øynene av anstrengelse, hvert eneste tak krever minst fem ordre fra hjernen til øyne, armer og resten av overkroppen: Søk teip, søk assistent, slipp, plassér, dra! Kroppen snur seg når øynene følger teipen.. - Fem tak til, så er du framme på matta! Hun er verdens kuleste slavedriver.. Armene sklir ut og hodet detter mot Airex-matta med kinnet først.. Jeg har ålt fire meter.. - Hei, er du deg?.. Klokka er litt før halv to en høstdag i 2004.. Jeg flytta hit i oktober, og skal ha min første fysioterapitime på Nøtterøy.. Jeg er spent, ivrig og akkurat så nervøs at jeg fomler litt ekstra når jeg kjører opp den medbrakte rampa.. Sikter meg inn gjennom to dører.. Øynene mine jobber for å sortere inntrykkene.. Først en sofagruppe, så en institusjonslysebrun skranke.. En dør inn til et ganske stort rom på høyre side og en korridor til venstre.. Vet at jeg skal komme inn hit mange ganger.. At jeg skal forbinde mange følelser med dette bygget og disse rommene.. Jeg håper de blir gode.. Henriette kommer joggende rundt hjørnet.. Håndtrykket hennes er fast og hun møter blikket mitt, selv om øynene mine hopper ufrivillig til alle kanter.. Jeg spør: - Hei, er du deg? - Ja jeg er meg, og jeg skjønte at du var deg, Mari.. Sier Henriette og gliser.. Senere, på vei ut av Henriettes rom, er jeg målløs.. Jeg har nevnt cerebral synshemning, og er vant til at ingen forstår hva jeg snakker om.. Henriette hoppet ned fra skrivebordet, stilte seg ved hjørnet av det, og spurte: - Ser du den kanten nå? Hun skjønner det!.. Tre år senere har jeg bestemt meg for å intervjue henne, vise henne fram.. Derfor sitter jeg (26) i Permobilen, og Henriette Paulsen (33), sitter på en kjøkkenstol foran meg.. Daisy-opptakeren surrer og går, for å gi meg en hørbar huskeliste.. Vi snakker fag.. Henriettes fag, men nå er jeg sjefen.. Situasjonen er uvant for oss begge.. Hun er helt annerledes nå, forsiktig, redd for å tråkke kollegaer på tærne.. Hun tenker seg grundig om hele veien.. Endelig, nå kan jeg snakke med Henriette om alt det interessante uten å måtte stoppe for å bli behandlet!.. Relasjon.. Henriette jobber mest med barn, og jeg undres:.. Hva er den store forskjellen på å behandle meg og de små? Det er stille et par sekunder.. - Den store forskjellen er hvordan vi to prater sammen.. Jeg var blitt trygg på å behandle barn.. Så kom du vandrende inn i livet mitt, og da måtte jeg finslipe litt.. Jeg spør om hvorfor.. Fordi du spør, utbryter Henriette så armene mine skvetter til værs.. - Du spør med bakgrunn i erfaring, og det gjør ikke barna.. Men likheter? Nei.. - For meg er dere veldig individuelle.. Men tryggheten og tilliten er like nødvendig å etablere, uansett.. Henriette mener det er viktig at vi får bli kjent med henne som person: - At jeg er Henriette, ikke bare behandlende fysioterapeut.. - Og det gjelder både barn og voksne? Ja, og det gjelder også apparatet rundt: foreldre, assistenter, lærere, spesialpedagoger alle sammen.. Og for at jeg skal få noe tilbake fra den som ligger på benken, må jeg bli kjent med personen som menneske, ikke som kasus eller diagnose.. Først når jeg føler at den personen tør stole på meg, tør prate med meg, kan legge fra seg kroppen og bare være der, da kan vi bli ett.. Jobbe sammen.. - Du sier selv at du er en utradisjonell terapeut? Jeg ser pasienten først, og så ser jeg hvilke teknikker jeg kan bruke.. Og da må jeg bli kjent med personen som person, gjentar Henriette.. Ikke så å forstå at hun ikke har en rød tråd, hun følger som regel en linje for hver pasient, men jeg flirer: - Jeg vet aldri hva du finner på i neste  ...   på 4 år, med en CP som slår ut i begge armer og begge bein (spastisk quadriplegi).. Kristoffer har ikke talespråk, har lite mimikk, men forstår alt du sier.. Han kommuniserer med gråt, latter og lyder.. Han og Henriette skulle lære å rulle på matte.. De begynte ved juletider på en stor skråpute.. Det er lettere å rulle ved hjelp av tyngdekraften.. Henriette og han lo, rulla og tulla.. De hadde et mål å jobbe mot, å vise mamma og pappa.. Ukene gikk.. Etter hvert kom prosjekt Rull ned fra skråputa og begynte rett på matta.. Det var tyngre og vanskeligere, fordi man får mindre gratis.. Ikke så morsomt lenger, men de ga seg ikke.. Henriette la seg nesten oppå ham, for å være med på bevegelsen og vise hva hun ville.. Armen skulle opp, hodet andre veien, motsatt av den veien det gjerne vil.. Hodet over armen.. Hodet må ikke bli liggende igjen der bak.. Hvis hodet kommer i gang, så vil ryggen følge etter og så rumpa og beina.. Både Kristoffer og kroppen hans forsto gradvis.. Og endelig, etter to måneder, fikk han til å rulle fra rygg til mage.. Første runde var vunnet.. Så var det bare resten igjen å rulle fra mage til rygg.. Det tok et par måneder til.. Henriette forteller:.. - Vi startet med de vanlige bevegelsene på matten for å få kroppen til å slippe opp litt.. Jobbet i mageleie med hodekontroll og vektforskyvning arm til arm.. Vi begynte bevegelsen, startet med det han kunne, fra rygg til mage.. Og så rullet han videre.. Leiligheten er knøtt liten, men likevel: Han rullet fra stua til kjøkkenet.. Han lo, det var glede til langt utenfor leiligheten.. Nabokona banket på og lurte på hva som skjedde inne hos oss.. Vi hadde fått det til.. Nå var våren kommet.. Dette skjedde altså for halvannet år siden.. Så sluttet Henriette med ham, og neste fysioterapeut rullet ikke.. Henriette ble bedt om å vikariere hos ham i sommer, og det første Kristoffer gjorde da han kjente henne igjen (på parfymen?), var å løfte opp armen, og prøve å rulle.. Hvem bestemmer?.. Et så godt samspill er ikke alltid lett å få til.. Hun har sittet på benken med Lotta på fem år, som ikke ville noe på åtte behandlinger.. - Det gikk bra så lenge vi bare pratet sammen, men med en gang jeg begynte å kreve noe, så trakk hun seg, forteller Henriette.. - Jeg skjønte at enten måtte jeg stå på mitt, eller så måtte en annen fysioterapeut overta.. Kjør ditt eget løp , sa foreldrene.. Så der satt de på benken.. Og de satt, og satt, og satt.. Ingen ville gi seg.. Det var så kjedelig at de nesten sovnet der de satt.. Men Henriette ga seg ikke, før Lotta ba om å få lov til å prøve.. Henriette husker det godt:.. Lotta hadde sett at de andre barna hadde hinderløype.. Kan vi lage en hinderløype som jeg kan klare? - Jada, det ble en hinderløype, en meget gulvnær en der Lotta fikk lov til å vise hva hun kunne! Og vi har vel aldri hatt det så gøy i våre liv! Vi hadde rast muren, sier Henriette med et huskeglis.. Og legger til, at da var det - bank i bordet - aldri noen uoverensstemmelser mellom dem igjen.. De var på samme parti.. Henriette blir tjukk i stemmen når hun tenker tilbake.. - Jeg møtte henne på H M for en stund siden, og da begynte tårene å renne, innrømmer hun.. Stopp litt.. Kan det bli for nært? Ja, det kan det bli.. Derfor må du være bevisst hva du gjør, når du legger fra deg profesjonaliteten og blir svært personlig.. Både pasienten og terapeuten må være bevisst hvor grensene går.. Henriette har opplevd pasienter som misforstår den nære formen hennes og vil ha mer.. Da må vi snakke litt sammen, for å si det sånn.. Henriette bryr seg.. Henriette forteller om en gutt på seks år.. Han har en sjelden diagnose, som gjør at hoftekula smuldrer bort.. Da han begynte på skolen, begynte de andre ungene å erte ham på en ekkel måte.. Så i går satt jeg med 20 seksåringer foran meg og et skjellett i hånda, og fortalte om hvordan en hofte kan visne.. Og i stedet for å trene ham en-til-en, så blir det en-til-20.. Jeg skal ut en gang i uken og trene hele klassen, så det ikke skal bli noe stigmatisering her! Oj, du gjør mer enn å være fysioterapeut? Jeg må jo det, sier Henriette med et blikk og et tonefall som sier: Ikke mobb kameraten min!.. Therese, Kristoffer og Lotta er barn.. Jeg er voksen.. Henriette understreker: - Det er vel så utfordrende å utvikle deg på enkelte områder, forhindre feilstillinger og sånn, som å lære et barn å gå.. Jeg vil motivere både deg og meg til utvikling av deg!.. Jeg kan aldri lære å gå, men nå kan jeg lese det som står i displayet på stereoanlegget mitt, takket være Henriettes systematiske trening av muskulaturen rundt øynene.. Jeg kan legge hodet ned på venstre arm, når jeg ligger på magen.. Det kunne jeg ikke før oktober 2004.. Jeg er kroniker, og i morgen skal vi utvikle meg videre.. Artikkelen er skrevet av Mari Bjurgren og sto på trykk i CP-bladet 4-2007.. Foto: Jan Bjurgren.. Publisert: 14.. 2010 11:18:27.. "Vi utvikler meg".. Av:.. Dr.. D.. 12.. 12 | 20:11.. Nebbdyret Perry er min helt.. Upassende innhold?..

    Original link path: /index.asp?id=39544
    Open archive

  • Title: CP-foreningen
    Descriptive info: Av Mari Elisabeth Vinorum.. Bra gjort er bedre enn bra sagt.. Jeg sitter alene hjemme på en rød kjøkkenstol.. På et passe rotete kjøkken.. Og jeg forsøker iherdig å gjøre et tilbakeblikk i tankene.. Det har gått seks og et halvt år siden mitt store vidunder kom til verden.. Han Som Forandret Alt.. Og her sitter jeg.. Sånn passe søvnig og helt alene hjemme.. Han, han er på påskeferie i skrivende stund.. Og jeg, jeg vet at han gleder seg til å komme tilbake til mamma igjen.. Det er en tidlig lørdag morgen hjemme hos oss.. Etter å ha våknet 07:00, tasset ut og smurt frokost, sagt ja til NRKs morgensending med barne-tv og tasset tilbake i sengen i en passe lang halvtime, sitter jeg nå ved kjøkkenbordet med fersk avis foran meg.. Kurt koker hodet står det øverst i et hjørne av Aftenpostens kulturdel.. Det vil jeg se, sier jeg, morgentrøtt men entusiastisk.. Nei, jeg vil se den der Dragetrenerfilmen, er svaret.. Og dermed har mitt eget hode begynt å koke.. Men; ettersom jeg faktisk har skjønt at å være en god forelder (kanskje?) mest av alt handler om å sette egne behov til side, bestiller jeg kinobilletter og bestemmer meg for å glede meg, jeg også.. Sånn er lørdagene våre.. Og vi elsker dem, stort sett.. Det har vært nok av grublerier å koke hodet på de siste årene.. Jeg må si at det har gått over all forventning allikevel.. Jeg var redd i starten, det lar seg ikke skyve under noe som helst slags teppe.. Jeg ble møtt av fordommer også.. Vonde, ubetenksomme fordommer som syntes uforståelige den gangen, og som fortsatt er det i dag.. Det har vært beståtte eksamener, pauser i utdanning, bleieskift, nattevåk, trassalder, skolestart, deltidsjobber, rehabiliteringsopphold av ekstremt varierende kvalitet, et helt riktig og nødvendig samlivsbrudd.. Mest av alt har det vært et ønske om å mestre, en visshet om at alt  ...   alt dette ansvaret over på ham?) Jeg skal nok sørge for å ha noe å henge fingra i når han har flytta ut/dratt i militæret.. Etterpåklokskap er en særdeles uklok greie.. Skal jeg allikevel si noe om hva som kunne vært gjort annerledes, så må det være at jeg skulle ønske jeg hadde vært modigere.. Akkurat så mye modigere at jeg ikke hadde reist meg opp av rullestolen hver gang det gikk fortere enn å bli sittende, eller så mye modigere at jeg ikke alltid tok oppvaska med en gang fordi den ikke kunne bli stående i en halvtime mens jeg hvilte før jeg begynte på den.. Modig nok til å trille sønnen mer som baby, i stedet for at jeg bar ham rundt fordi det gikk jo tross alt så fint.. Jeg har nemlig fortsatt vondt i ryggen.. Og i kneet.. Og i nakken.. Og kanskje, kanskje hadde jeg hatt mindre vondt i dag enn jeg har, om jeg hadde vært modigere den gangen men dette er tross alt bare spekulasjoner i etterpåklokskapens lys.. Og derfor bør de antageligvis bli stående som nettopp det.. Det finnes mange ulike måter å fylle foreldrerollen på.. For meg er det viktigste å stå i det jeg har valgt, og å ikke miste troen på at jeg mestrer det.. Å få barn er ingen menneskerett, å dømme andre er ikke min oppgave.. Skal virkelig fysiske hindringer få stå i veien her? Er integreringstanken hit, men ikke lenger gjeldende på dette området også? Jeg har kommet med nok en påstand, nok en hypotese.. Jeg er svar skyldig.. En tidligere god støttespiller for meg, uttalte en gang at bra gjort er bedre enn bra sagt.. Og en annen spurte: Hvor skal du legge stoltheten din? og jeg blir fristet til å svare dem begge: Man måste jämföra, annars går det inte! Tomler opp for alle modige, funksjonshemmede foreldre!.. Publisert: 09.. 2010 13:09:52.. "Mamma koker hodet"..

    Original link path: /index.asp?id=39627
    Open archive

  • Title: CP-foreningen
    Descriptive info: Halvor Hanisch er CP-bladets faste spaltist.. Han er utdannet sosiolog og jobber ved Høgskolen i Oslo.. Halvor har selv CP.. "De andres blikk" sto på trykk i CP-bladet nr.. 1-2008.. En av de første gangene jeg var ute med sønnen min Trygve (6mnd) på egen hånd, altså etter at frykten for hva som ville skje hvis jeg skulle falle hadde roet seg, skjedde det noe ganske vanlig.. For funksjonshemmede altså, det være seg med eller uten barn.. Jeg kom gående bortover fortauet, og ble passert (motsatt vei altså) av to damer i samme situasjon som meg.. Og de stusset begge to, de stirret litt, og virket usikre.. Ettersom jeg selv var passelig usikker syntes jeg ikke det var mer enn passelig behagelig.. Der og da kjente jeg i magen, med rette eller urette, at dette var et varsel om at min gamle frykt går i oppfyllelse.. Jeg følte meg på en måte nedvurdert som far, at det var noe å merke seg eller litt bekymringsfullt.. Med et sosiologisk begrep, som også er kommet inn i dagligtalen kan vi snakke om dette som stigmatisering.. Ordet betyr i utgangspunktet merke , som i brennmerke eller stempel.. Stigmatisering er det motsatte av passering, det at noe ikke legges merke til eller skiller seg ut.. Det som skjer når et stigma kommer til syne er altså at en person ikke er normal eller en av oss.. Og antakelig var det nettopp det de to damene gjorde når de, bokstavelig talt, la merke til meg.. Først må jeg jo bare innrømme at jeg ikke likte dem noe særlig.. Jeg var selvfølgelig litt støtt, og tenkte mindre hyggelige tanker, om enn ikke så mange.. Men: Hva skulle de gjort? Egentlig hadde vel disse to damene bare fire muligheter:.. 1) Legge merke til det på negativ måte, som for eksempel med fokus på min tragedie med fokus på at det (jeg) var en fare for Trygve, eller lignende.. 2) Ikke legge merke til det.. 3) Legge merke til det med en positiv tone, altså føle glede og varme inni seg ved å se meg og Trygve.. 4) Legge merke til det, men på en måte som jeg ikke forstår hva betyr, eller som faktisk er ambivalent.. Mulighet (1) var jo det jeg tenkte på først.. Og for funksjonshemmede er dette blikket, hvor vi sees som tragiske, et hovedproblem gjennom livet.. Allerede i 1966, altså lenge før de ordene, rettighetene og organisasjonene som vi har i dag, satte den engelske funksjonshemmede forskeren og aktivisten Paul Hunt ord på dette:.. For den funksjonsfriske, normale verden er vi representanter for det de frykter aller mest tragedie, tap, tomhet og det ukjente.. Vi vandrer eller oftere: ruller gjennom dødsskyggenes dal.. Kontakt med oss bringer dem ansikt til ansikt med verdens realiter, sykdom og død.. Nettopp dette tragiske blikket, hvor funksjonshemmede er eller bringer noe  ...   er det.. Men den finnes, som når enkelte kan finne på å si at det er så fint med funksjonshemmede i egen bolig, eller når man forteller funksjonshemmedes arbeidshverdag som en triumf.. I bunn og grunn er dette bare en forvridd versjon av det tragiske blikket i nr.. (1).. Når funksjonshemmedes liv blir en kilde til andres glede på denne måten, et solglimt, er det først og fremst fordi man egentlig forstår funksjonshemmedes liv som tungt og trist.. En helt hverdagslig ting, som å ha en jobb, ville ikke vært eksta gledelig hvis man ikke antok at personens liv i utgangspunktet (grunnleggende sett) var nokså gledesløst.. Når denne ekstragleden føles naturlig, er det bare fordi det også følger naturlig at funksjonshemmede har et liv uten jobb.. Mulighet (4) var nok det som egentlig skjedde: Begge damene ble litt forvirret, litt satt ut.. Ikke voldsomt, ikke sånn at de ble flaue, nervøse eller glante og pekte uhemmet, men nok til at de ikke skjulte det, og nok til at jeg merket det.. Svært mange funksjonshemmede har merket dette blikket, når folk ikke vet hvordan de skal forholde seg, begynner å stotre, mister sitt eget fokus fordi du lurer så fælt.. Det kan sies mye stygt om dette blikket, her skal jeg bare nevne det ufrivillig selvopptatte i det: Når man er forvirret blir man gjerne mer opptatt av hva man skal tro eller hva det betyr enn av å samhandle eller kommunisere med den personen man faktisk står overfor.. Problemet er bare: De fleste vil være enig om at både blindheten (mulighet 2) og gleden (mulighet 3) er verre.. Og hvis det er riktig, så er denne en av de beste.. Det betyr selvsagt ikke at det er gøy når folk blir forundret over at jeg i det hele tatt finnes eller har et liv jeg stort sett er fornøyd med, eller at jeg ønsker meg en verden bestående av mennesker som peker storøyde på meg på gaten.. Derimot betyr det at selve merket, det at jeg er annerledes, og at folk legger merke til det og lar seg påvirke av det, kanskje er unngåelig.. Selvsagt skulle jeg ønske meg at denne påvirkningen var mindre, sånn at jeg slapp å legge merke til det, eller at det allerede hadde skjedd mange ganger før, sånn at de ikke ble særlig mye mer usikre enn de ville blitt med mange vanlige folk også.. Men, hvis det er det jeg ønsker eller har som mål, så er jo disse stadige øyeblikkene av usikkerhet nettopp veien dit.. Og det er her min første reaksjon, hvor jeg så diskrimineringen stige opp som et mangehodet monster i bakgrunnen, mistet noe: Hvis vi ser på all reaksjon, på det at folk legger merke til oss, som et onde, så finnes det ikke lenger noen åpning.. 2010 11:22:39.. "De andres blikk "..

    Original link path: /index.asp?id=39545
    Open archive

  • Title: CP-foreningen
    Descriptive info: Jeg har visst at jeg har Cerebral parese (CP), men innerst inne har jeg nok ikke forstått det? Kanskje ville jeg ikke forstå.. Tekst: Tom Fidje.. Foto: Katrine Andreassen.. Jeg har levd livet som alle andre med full jobb, trenerjobb og en rekke tillitsverv.. I tillegg har jeg alltid vært opptatt av å holde meg i form, men heller ikke her brukte jeg fornuften.. Det var nemlig ikke snakk om sykkelturer 1-2 mil.. Nei, skulle jeg først sykle måtte det jo bli skikkelige turer, så tre ganger i uken la jeg ut på sykkelturer på 4- 8 mil.. Jeg skulle jo ikke være noe dårligere enn andre.. Jeg hadde satt meg mål for treningen, og dem skulle jeg nå til tross for at jeg hadde CP.. I 2009 syklet jeg Birkebeinerrittet som var et av mine mål, og selv om kroppen verket da jeg kom i mål bestemte jeg meg for at dette skulle jeg gjøre igjen i 2010.. Kroppen sa stopp.. Oppi alt dette hadde jeg også en familie som jeg skulle ta vare på, og et slikt aktivitetsnivå tålte ikke kroppen min over tid.. Da jeg passerte 30 år, begynte CP-en å  ...   galt.. Men så sa kroppen plutselig STOPP.. Smertene ble for store, og jeg måtte krype til korset og innse at jeg hadde en funksjonshemming.. Jeg hadde Cerebral parese.. Nå må jeg belage meg på å bruke rullestol når kroppen ber om det, og jeg må se langt etter å sykle Birkebeinerittet flere ganger.. Livet er fullt av muligheter.. Jeg har skjønt at jeg ikke kan ha flere tillitsverv, og jeg innser at jeg ikke kan trene som før.. Jeg er også innforstått med at jeg må bruke rullestol av og til for å avlaste kroppen, men i dag ser jeg at livet likevel er fullt av muligheter.. Med hjelp fra en herlig kone og det flotte.. rehabiliteringssenteret Steffensrud.. er jeg sikker at jeg får et godt liv med min CP.. Med støtte og hjelp fra kona og de hjelpemidlene jeg har fått, når jeg begge målene som jeg har satt meg for fremtiden.. Jeg vil:.. Ha en jobb å gå til.. Hjelpe til mer hjemme.. Det gjelder å se mulighetene ut ifra sine forutsetninger og bruke dem!!.. Artikkelen sto på trykk i CP-bladet nr.. 1 - 2010.. Publisert: 11.. 2010 15:58:54.. "Fra Birkebeinerritt til rullestol"..

    Original link path: /index.asp?id=39566
    Open archive

  • Title: CP-foreningen
    Descriptive info: Halvor Hanisch er fast spaltist i CP-bladet.. Han er sosiolog og er ansatt ved Høgskolen i Oslo.. "Forbilder i det fjerne" sto på trykk i CP-bladet nr.. 2-2008.. Gjennom livet, men kanskje særlig når vi er barn og ungdommer, er forbilder et viktig innslag i livet.. Disse er ikke nødvendigvis idoler, altså personer man drømmer om å bli , men det er nå en gang de bildene som foreligger , så å si.. Funksjonshemmede faller imidlertid ofte utenfor utvalget av slike bilder.. Istedenfor å avbilde funksjonshemmede, gjør forbildenes verden funksjonshemmede usynlige.. For funksjonshemmede ungdommer er dette en kjent og meget lite kjær sak: Fraværet av forbilder gjør det lett og slett litt vanskeligere å drømme.. Forbilder er byggesteiner for ideer om hvem man er, og ikke minst om hvem man skal bli.. Når disse ideene er vanskeligere å bygge opp, leder det gjerne til pessimisme; både forskning og personlige erfaringer tyder på at funksjonshemmede ungdommer er generelt mer pessimistiske enn andre.. Like mye leder det likevel til villrede eller usikkerhet for mange funksjonshemmede ungdommer er realiteten at de har vanskelig for å tenke seg så mye i det hele tatt.. Dette gjelder ikke bare ungdommer; ekkoet av dette problemet er også tilstede i livet som voksen.. Dette til tross for at voksenlivet, for eksempel med CP, tross alt er mer forutsigbart enn en femtenårings fremtid.. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette; den litt ubehagelige blandingen av pessimisme, usikkerhet og forvirring melder seg rett som det er hele veien fra dagliglivsutfordringer til spørsmål om jobb- eller inntektsmuligheter.. Denne usikkerheten er likevel ikke total.. Mulige forbilder , for eksempel funksjonshemmede kjendiser, finnes.. Hvem de er, og hva livet  ...   påfallende spreke Enerly som tidligere idrettsutøver, Sivertsen som Robinson-deltaker og friluftsentusiast, og Cato Zahl som idrettsutøver og eventyrer.. Dette er litt rart; mens funksjonshemming per definisjon handler om å kunne gjøre færre ting med kroppen enn normalt , er disse kjent for å prestere langt utover det vanlige.. Med andre ord: Disse kjendisene er kjent fordi de er så lite funksjonshemmede til å være funksjonshemmede.. For unge med CP eller med andre tilstander , som man er blitt så glad i å kalle det gjør dette noe med forbildene og deres betydning.. De er rett og slett litt på siden.. At man kan gå fra å være normal til å bli funksjonshemmet, og hvordan funksjonshemmingen evt.. kan overvinnes , er ikke så veldig relevant.. Med CP blir man dermed ofte stående på avstand fra de horisonten de fremtidsbildene som flyter omkring dem.. Denne avstanden er til og med dobbel; ikke bare er forbildene sjelden funksjonshemmede, men er de det, så er relevansen likevel sparsom.. En slik avstand er en belastning, et hinder i livet på toppen av mange andre.. Helt svart er bildet likevel ikke.. Fravær av forbilder kan også gi en slags åpenhet.. Potensielt sett har funksjonshemmede kanskje en større mulighet til å forme sine egne bilder, gjøre fremtiden til sin egen så å si, enn de som lever under trykket fra forbilder som er like normale som dem selv.. En slik optimisme kan imidlertid også være farlig, i den forstand at den blir en verdensfjern og umulig idé, og dermed bare enda ett forbilde man ikke klarer å nærme seg.. For enkelt, eller uten store menneskelige kostnader, dét er det ikke.. 2010 11:36:19.. "Forbilder i det fjerne"..

    Original link path: /index.asp?id=39546
    Open archive

  • Title: CP-foreningen
    Descriptive info: Jeg liker det selvsagt ikke – men i en viss forstand medfører min CP, altså jeg selv, en fare for meg og andre.. Dette risikospørsmålet, som vanligvis gjelder meg selv, med mine fall, fallskader, etc, er det nå satt på spissen på en annen måte: fjortende august 2007 fikk jeg en sønn.. For meg reiser det minst ett spørsmål: Hvis jeg, klinkende edru i god belysning, er i stand til å falle og slå meg på stuegulvet, hva er jeg da ikke i stand med et lite barn i armene? Og da attpåtil et lite barn, så lite at det ikke engang har en hel og sammenhengende hodeskalle Bare tanken er vel nok for de fleste.. Det var den også for meg, jeg blir til og med litt svett av å beskrive den følelsen, nå tre måneder senere.. Det var da også mer enn nok; for meg, for barnets mor, tanter, onkler og besteforeldre.. For min egen del kan jeg i alle fall si at frykten var innom hjerne mer enn en gang per dag, hver dag, gjennom svangerskapet og ukene etter fødselen.. Ikke desto mindre: Før jeg satte meg ned for å skrive denne kommentaren gikk jeg rundt i leiligheten med en utmattet sønn i armene.. Om dette kan man tenke minst tre ting: (1) At jeg glemmer (eller, for å være kritisk: fortrenger).. Det er nå engang sånn at jeg, og de rundt meg, venner oss til det.. Dermed blir det en del av livet, av sånn som det er , og forsvinner på en måte ut av blikket.. (2) At jeg tar kalkulert risiko.. Alts at vi kjenner faren, men vurderer risikoen som såpass lav at vi likevel, ut fra en eller annen slags beregning,  ...   en satellitt og ser på meg og kroppen min.. Jeg er i den, jeg er meg rett og slett.. Tilsvarende stiller familien min ikke spørsmålet bør en person med CP grad X gjøre handling Y?.. De lurer på hva akkurat jeg skal gjøre med akkurat mitt barn.. Og antakelig er det dette som gjør at jeg faktisk bærer sønnen min rundt, med familiens velsignelse og glede.. Poenget er ikke at jeg (eller de) mener at folk med CP generelt bør gjøre det.. Poenget er heller ikke at de mener at en person med akkurat samme grad av CP burde gjøre det.. Poenget er at jeg, som akkurat meg, ikke er farligere enn vi kan leve med.. Og dette samtidig som vi alle er enige om at CP er en ekstra fare i dette bildet.. For å forstå dette må vi, tror jeg, slutte å tenke på CP som et hinder og ingenting annet.. Dette er altså en mer generell sak: Et eksempel på at vi trenger en armlengdes avstand til den rene problemsforståelsen, som vi stadig møter hele veien fra sykehuset til nærbutikken.. Vi møter den også i oss selv.. Selv bruker jeg ofte, nettopp når noe går bra, uttrykk som selv om jeg har CP.. En slik tanke, hvor forståelig og fornuftig den enn er, frister oss nemlig til å overse noe viktig: betydningen av personen med CP, og den kompetansen og innsikten som han eller hun står med i sin livssituasjon.. Det er skumle saker å overse dette.. For det er ofte nettopp der at åpningene og løsningene ligger i de egenskapene og kunnskapene vi har, i de menneskene vi er, nettopp som funksjonshemmede.. Artikkelen har tidligere vært på trykk i CP-bladet.. 2010 11:35:51.. "En farlig pappa"..

    Original link path: /index.asp?id=39068
    Open archive



  •  


    Archived pages: 1221