www.archive-no-2012.com » NO » P » PORTRETTER

Choose link from "Titles, links and description words view":

Or switch to "Titles and links view".

    Archived pages: 85 . Archive date: 2012-07.

  • Title: portretter.no
    Descriptive info: .. Uhørte stemmer.. Ni kvinner om motstandskamp under krigen, arbeid for kvinners rettigheter og drømmen om et bedre samfunn.. Jeg har slåss.. Sju kvinners opprør mot tvangsekteskap.. Kvinner i ROSA.. Elleve kvinner forteller om livet sitt, erfaringer fra prostitusjon og menneskehandel og håp for framtida.. Pionérerfaringer.. Seks pionerer i arbeidslivet forteller.. En utstilling om arbeidsglede, fordommer og hvorfor erfaringene fra 1970-åra er viktige i dag.. © KILDEN.. Spørsmål om opphavsrett rettes til.. KILDEN.. Illustrasjonsfoto:.. www.. colourbox.. no..

    Original link path: /
    Open archive

  • Title: Om portretter.no
    Descriptive info: Om portretter.. Her møter du mennesker som har historier å fortelle.. Med portretter.. no vil KILDEN gi stemmer til de stemmeløse og nye innblikk i historien.. Vi presenterer livshistorier som synliggjør viktige tema og spørsmål.. Vi håper portretter.. no kan bidra til mer interesse for, og forskning om de ulike livsløp og tematiske felt som blir presentert.. I.. Uhørte stemmer.. treffer du ni kvinner som snakker om motstandskamp under 2.. verdenskrig, pionerarbeid for kvinners rettigheter og hvordan det var  ...   Alle har rømt fra familiene sine på grunn av tvangsekteskap.. Kvinner i ROSA.. inneholder elleve kvinners historie om oppvekst og familie, erfaringer fra prostitusjon og menneskehandel og håp for framtida.. Pionérerfaringer.. forteller historiene til seks kvinner som tok utradisjonelle yrkesvalg i 1970-åra.. De forteller om gleden ved å finne et yrke de trivdes i, om erfaringene med å være i et lite mindretall på jobben, og diskuterer hvordan erfaringene deres er relevante for situasjonen nå.. Utstillingene.. Publisert: 26.. 02.. 2008..

    Original link path: /artikkel/vis.html?tid=50756
    Open archive

  • Title: Uhørte Stemmer
    Descriptive info: In English.. Uhørte Stemmer.. Eli Aanjesen.. « vi måtte være beredt til å ofre alt.. ».. Gunhild Emanuelsen.. «Kvinnene måtte stå fram og gjøre noe sjøl.. Gerd Stub Andersen.. «Spør du meg om jeg angrer på noe jeg gjorde under krigen så er svaret nei, tvert imot.. Ruth Rye Josefsen.. «Æ veit at æ har  ...   følelsen av at jeg gjør noe som er vettugt, og som er radikalt også.. Gunvor Slaatten.. «Jeg ble aldri dulla med i oppveksten, det har redda meg.. Alfhild Jensen.. «Jenter skulle jo bare gifte seg og få barn!».. Tippa Hareide.. «Solidaritet lærte jeg i familien.. Tulle Elster.. «Alt jeg ville var å sitte på kontor!»..

    Original link path: /_uhortestemmer/seksjon.html?tid=48058&strukt_tid=48052
    Open archive

  • Title: Jeg har slåss ...
    Descriptive info: «Jeg har slåss mesteparten av livet.. Alia.. « Glem at du har en familie , sa mor.. ».. Alisha.. «Når jeg gifter meg, skal jeg ringe familien min og fortelle dem det.. Da er det ingenting de kan gjøre.. Naila.. «Jeg vil ikke gifte meg, og jeg vil ikke ha barn.. Nesreen.. «Jeg bestemte meg for at nok er nok.. Sara.. «Etter en måneds ekteskap begynte jeg å planlegge hvordan jeg skulle stikke av.. Sofie.. «Mest av alt lengter jeg etter oppmerksomhet og kjærlighet.. Yasmeen.. «Jeg lærte å bli sterk av mor, hun var en fighter..

    Original link path: /_jegharsloss/seksjon.html?tid=48057&strukt_tid=48053
    Open archive

  • Title: Kvinner i ROSA
    Descriptive info: «Dette kommer jeg til å ha med meg hele livet.. Elleve liv, ti land, fire verdensdeler.. Aida.. «Det er her jeg vil være.. Anne.. «Alt det forferdelige som har skjedd er min skyld.. Eva.. «Alle i landsbyen trodde mennene ville oss vel.. Hanna.. «Jeg er en fighter som ikke gir meg.. Laila.. «Jeg gråt mye,  ...   landet.. Monica.. «Hånda hans redda meg.. Nadia.. «Hun fortalte at jeg skyldte 75 000 euro.. Jeg ante ikke hvor mye det var.. Nina.. «For hans skyld forlot jeg alt.. Setare.. «Jeg veit nesten ikke hvor mange ganger jeg ble solgt.. Vera.. «Alt jeg tenkte var at jeg kom til å få det bedre enn hjemme..

    Original link path: /_kvinnerirosa/seksjon.html?tid=54577&strukt_tid=54576
    Open archive

  • Title: Pionérerfaringer
    Descriptive info: Guri Breien.. «Kvinnene var det svake leddet som kunne få skylda.. Lone Lønne Christiansen.. «De trodde jeg var en mannhaftig muskeldame.. Thove Marie Johansen.. «Det var hardt, men jeg ble sterk.. elektromontør" src="/aim/kilden/69/75/storage/file.. image.. jpg/Scale?geometry=70x100" border="0" />.. Randi Solberg.. «Vi var syltøffe!».. Kari-Sofie Jenssen.. «Uten KIM hadde jeg hatt det mye, mye, mye verre.. Ellen Møller.. «Jeg fant meg sjøl på bilmekanikerlinja.. Er historiene bare gamle minner fra 1970-åra?.. «Ideen om hva som er kvinneyrker og hva som er mannsyrker, er den samme som den gang.. spørsmålet" src="/aim/kilden/70/31/storage/file.. Jenter  ...   å velge det yrket de passer best til?».. Mangfold og inkludering.. Hvorfor? Hvordan?.. «Formålet vårt var ikke å inkludere, formålet var å bli en sterk fagforening!».. Herskerteknikker og hverdagslig diskriminering.. «Jeg liker jo å tro at jeg er åpen for alle.. Rekk opp hånda alle som er imot å kalle jenter horer!.. «Seksuell trakassering er et stort problem for unge jenter, det er på tide å snakke om dette problemet.. Vil du lese mer? Gjøre noe? Finne nye kontakter?.. Info om rådgiving i skolen, om arbeid for mangfold, mot diskriminering..

    Original link path: /_pionererfaringer/seksjon.html?tid=70877&strukt_tid=69466
    Open archive

  • Title: Om Uhørte stemmer
    Descriptive info: Om Uhørte stemmer.. Gjennom.. vil KILDEN formidle livshistorier som hver på sin måte synliggjør lite kjent kvinnehistorie.. De ni kvinnene du kan lese om her er født mellom 1914 og 1939.. De kjenner Norge fra en annen side enn den som omtales i historiebøkene, og erfaringene deres utfordrer og utvider bildet av fortida.. Livshistorier.. Kvinnene i.. er mennesker med drømmer om en annen verden, og en sterk overbevisning om at hver og en må gjøre sitt for å nå målet.. De forteller om å risikere livet i motstandskampen under krigen, om arbeidet for kvinners rettigheter, for fred og drømmen om et annet samfunn.. De fleste er blitt utsatt for overvåking, og ideene deres er blitt forakta i det offisielle nyhetsbildet.. Men noen av forslagene og ideene de kom med, er for lengst satt ut i livet og godtatt av et stort flertall.. KILDEN håper.. vil bidra til at yngre generasjoner får ny kunnskap, og blir inspirert til å finne ut mer.. Takk!.. De ni kvinnene ble intervjua i 2006 av prosjektmedarbeider Unni Rustad.. Kvinnene har gitt tillatelse til å bruke bilder og annet materiale.. Vi takker dem for at de stilte  ...   Kjersti Ericsson og Helene Langsether som har sittet i ressursgruppen for prosjektet.. er en del av KILDENs nettutstilling.. portretter.. og portalen.. kvinnehistorie.. som har som mål om å øke tilgangen til kvinnehistorisk materiale.. Gjennom økt kunnskap ønsker vi å bidra til mer forskning om kvinnehistorie og kvinners historier.. Ta kontakt!.. KILDEN er ansvarlig for innholdet i utstillingene og kommende oppdateringer.. Vi er takknemlige for forslag og tilbakemeldinger.. Har du spørsmål eller kommentarer vil vi gjerne at du tar kontakt med oss på e-post.. post@kilden.. forskningsradet.. eller telefon 22 03 80 80.. Jeg vil ha følelsen av at jeg gjør noe som er vettugt, og som er radikalt også.. FØDT:.. 1917.. Jeg ble aldri dulla med i oppveksten, det har redda meg.. 1928.. Æ veit at æ har levd.. 1923.. Jenter skulle jo bare gifte seg og få barn!.. 1924.. Solidaritet lærte jeg i familien.. 1914.. Kvinnene måtte stå fram og gjøre noe sjøl.. Alt jeg ville var å sitte på kontor!.. 1939.. Gerd Stub Andersen.. Spør du meg om jeg angrer på noe jeg gjorde under krigen så er svaret nei, tvert imot.. 1918.. vi måtte være beredt til å ofre alt..

    Original link path: /_uhortestemmer/c48052/artikkel/vis.html?tid=50669
    Open archive

  • Title: Eli Aanjesen
    Descriptive info: DØD:.. 2009.. Egentlig burde det ha ringt en aldri så liten varselklokke.. En gyllen regel i alt illegalt arbeid var, at om noe ikke gikk etter avtalen, så betydde det full alarm.. Eli Aanjesen ble født i 1917 og vokste opp i Trondheim.. Mora var Røde Kors-sykepleier som pleide de siste.. spedalske.. her i landet, seinere var jobben hennes å stelle mennesker med.. tuberkulose.. Eli var svært stolt av henne.. Faren var såpekokemester på Lade fabrikker, yrket hadde han lært i Tyskland.. Der lærte han også om.. sosialismen.. , og da han kom hjem var han med på å stifte.. Det norske Arbeiderparti.. Eli fikk politikken inn med morsmelka.. Vi bodde i et boligselskap i Trondheim med nesten bare aktive AP-folk.. Far min hadde vært med i bevegelsen hele tida.. Sjøl var jeg med i både barnelag, skolelag og ungdomslag.. Det var én familie i dette området som seinere ble erklærte.. NS-folk.. Jeg lekte med barna, men når jeg ble sendt ut i den fineste stasen og med rødt flagg 1.. mai, rev de flagget fra meg og snøyt seg i det.. Løkkefotball og politikk.. Eli vokste opp uten å høre om alt jenter ikke kunne gjøre, for eksempel når det gjaldt idrett.. Hun spilte løkkefotball, sykla mye, helt til Oslo med broren sin en gang, var god i slalåm og ble juniormester i utfor.. Men det var politikken og engasjementet i tidas begivenheter som ble den røde tråden i livet hennes.. Motsetningene i tida var skarpe og synlige, og i miljøet Eli vokste opp, tok folk stilling og viste solidaritet.. Arrestasjonen, rettssaken og dødsdommen mot de amerikanske.. anarkistene.. Sacco og Vanzetti.. i 1927 vakte stor oppmerksomhet.. Den dagen de to skulle henrettes, flagga de på halv stang der Eli bodde, og de voksne skifta på å stå vakt ved flaggstanga.. Karneval for å feire bursdagen til Guri Tambs-Lyche (se egen historie) i september 1931.. Eli ytterst til høyre.. Guri med langt slør (alle foto privat dersom ikke annet er nevnt).. Eli begynte på.. gymnaset.. i 1933, samme år som Hitler ble valgt til rikskansler i Tyskland.. Den voksende.. fascismen.. var en del av skolehverdagen hennes.. De fleste i klassen min kom fra det øvre borgerskap og hadde fascistiske sympatier.. Mange av guttene i klassen gikk i brune eller grå skjorter, med.. bandolær.. under jakka og skaftestøvler.. Gymnasiastene hadde stadig diskusjoner om rasespørsmål, jødeforfølgelser,.. borgerkrigen i Spania.. og olympiaden i Berlin hvor Hitler ikke ville ta den svarte løperen Jessie Owens i handa.. Eli diskuterte og leste for å skolere seg.. Hun forstod hva fascismen stod for, og hadde aldri noen illusjoner om Nasjonal Samling.. Eli ble med i Sentrum Arbeiderungdomslag.. (AUF).. , og valgt til leder.. Her diskuterte de den manglende støtten til den republikanske regjering i Spania, det var uenigheter om Sovjets angrep på Finland, og de lærte om utviklinga i Tyskland fra tyske sosialdemokrater som hadde flykta fra.. nazismen.. Blant annet traff hun seinere forbundskansler Willy Brandt på sommerleir i Sunndalsøra i 1938.. Faren døde mens hun gikk på gymnaset, og økonomien var vanskelig, men Eli skulle få muligheten til å ta en utdannelse.. Da tyskerne angrep Norge var Eli 23 år og i praksis på et verksted for å forberede seg til teknisk skole.. Sommerleiren 1938 i Sunndalsøra.. Eli er nummer to fra høyre på første rad.. Guri Tambs-Lyche (se egen historie) sitter to plasser lenger til venstre, Willy Brandt (seinere tysk forbundskansler, den gang tysk flyktning i Norge) står rett bak Guri, og Trygve Bratteli (seinere norsk statsminister) sitter ytterst til venstre på første rad.. Trondheim ble tatt i et raskt angrep 9.. april året etter, men det var aktive krigshandlinger mellom tyske og norske styrker øst og sør for byen lenge etterpå.. I Elis familie ville alle gjøre en innsats.. Mora ble med i motstandskampen som ambulansesykepleier, broren hennes var en av mange unge gutter som dro for å bli med i kamphandlingene.. Én etter én forsvant arbeidskameratene hennes fra verkstedet.. Eli gikk inn i ei gruppe i Norsk Folkehjelp som sydde militæreffekter til dem som slåss mot tyskerne, og hun var også med på å smugle utstyret gjennom de tyske linjene.. De militære symbolene sikra de norske unge mennene retten til å bli behandla som krigsfanger hvis de ble tatt.. For å få ut informasjon som avslørte tyskernes propaganda og ga folk mot til å holde ut okkupasjonen, ble det gitt ut illegale aviser.. Ganske raskt fikk Eli kontakt med dem som skrev og distribuerte aviser i Trondheim.. Det var et farlig og krevende arbeid.. Stoffet skulle skrives, trykkes og distribueres, det trengtes utstyr, penger og et nettverk av mennesker for å løse oppgaven.. Eli reiste rundt i distriktene rundt byen for å verve folk som kunne være med å gjøre jobben.. Det var meningen at Eli skulle gå på Teknisk fagskole i Oslo, men da hun dro dit i 1942, ble hun med i det illegale arbeidet på heltid.. Det var et bredt samarbeid med store forskjeller i politisk oppfatning, men folk la vekk uenigheter seg imellom og samarbeida i kampen mot tysk okkupasjon.. Det var unge og eldre fra ulike politiske grupperinger, idrettsungdom, avholdsfolk og frilynt ungdom, kristne ungdomsorganisasjoner, speiderbevegelse og faglig ungdom.. De skaffet og distribuerte skrivemaskiner, stensilmaskiner, bygde etter hvert opp trykkerier, trykket.. rasjoneringsmerker.. og falske identitetskort, og ordna klær, mat og husrom for dem som måtte gå i dekning, eller transport når det var nødvendig for folk å flykte.. Mitt ønske var å utføre en så effektiv kamp mot de tyske okkupantene som mulig, skriver Eli.. Hun ville at motstanden skulle være kompromissløs, uegennyttig og aktiv.. Blant alle hun møtte i motstandsarbeidet, oppdaga hun at.. kommunistene.. ofte hevda samme synspunkter som hun sjøl.. Etter hvert knytta hun seg til dem.. De mente det burde arbeides mer for å trekke kvinnene med i arbeidet, og ga henne blant annet i oppdrag å organisere tverrpolitiske kvinnegrupper.. Eli var også redaktør for avisa Den norske kvinne.. Her tok hun bl.. a.. opp kvinnenes rolle i motstandskampen; Hitlers totale krig for å røve vår frihet og vårt fedreland og alt vi har lært å sette pris på ( ) har også dratt oss kvinner med i sitt dødelige alvor, den krever vår innsats så fullt og helt vi kan gi den, skrev hun.. Tegning fra Den norske kvinne , den illegale avisa Eli redigerte under krigen (kilde: Norges Hjemmefrontmuseum).. Arbeidet de gjorde var farlig.. De første krigsåra var Eli mye redd og opptatt av hvordan hun ville klare seg hvis hun ble tatt.. Nazistene arresterte mange som drev motstandsarbeid, mishandlet og drepte dem.. Alle som gjorde motstand mot okkupasjonen, måtte være forberedt på at dette kunne skje.. Etter hvert ble tanken på dette noe lettere å takle, syntes hun.. Det viktigste var å innstille seg på å overleve og holde fast på det.. Motstandsgruppene lærte å skjule det illegale arbeidet sitt og utviklet retningslinjer for sikkerhet hvor hver enkelt visste så lite som mulig om de andre.. Nesten i Rinnans felle.. En av tyskernes metoder for å knekke motstanderne sine var å infiltrere gruppene deres, sende inn norske nazister som lot som om de ville være med i arbeidet.. Fra Trondheim leda.. Henry Rinnan.. ei stor gruppe nazister som jobba på denne måten.. Rinnanbanden var berykta torturister med flere liv på samvittigheten.. På slutten av 1942 kom Rinnan til Oslo og sa han het Olav Whist og var leder for motstandsgrupper i Trøndelag og Møre.. Han ønsket kontakt med det illegale  ...   var lettere for fangene det siste året på Grini enn det hadde vært for dem som satt der tidligere.. Blant annet ble det etter hvert slutt på fangetransportene til Tyskland.. Likevel var det netter hvor lyskasterne på plassen slått på, og mannlige fanger ble kommandert ut for å stille opp før noen av dem ble kjørt bort.. Mange som ble henrettet, hadde tilhørt de kommunistiske motstandsgruppene og sabotasjeorganisasjonene.. Fredstid og ekskludering.. I april/mai 1945 hørte de rykter om en fredsslutning, og en dag så de fanger åpenlyst kaste sigaretter til hverandre og røyke i vinduene.. Eli og de andre skjønte at det måtte være sant at tyskerne snart var slått.. Idl kom over en av de tyske kjerringene som satt i ei trapp og gråt.. Hva er det du sitter og gråter for? sa Idl.. Kommunistene vil komme og ta meg, gråt den tyske fangevoktersken.. Det skal du ikke gråte for, sa Idl, jeg har vært kommunist hele tida, jeg.. Kommunistene hadde stor tillit blant folk etter krigen.. Da NKP holdt det første åpne møtet i Trondheim, var salen full, og Eli var der, for første gang som kommunist i den byen hvor hun før hadde vært ledende AUFer.. I det første valget etter krigen fikk kommunistpartiet 11 representanter på Stortinget.. Det sier noe om hva folk syntes om innsatsen deres mot tyskerne, skriver Eli.. Hun ble valgt til partisekretær og jobbet på partikontoret.. Mannen hennes, Arne Taraldsen som hun hadde truffet i Valdresfjellene, var.. Frihetens.. tegner.. Friheten var landets nest største avis, kommunistene førte forhandlinger om samarbeid med Arbeiderpartiet og var blant dem en måtte regne med i diskusjonene om landets framtid.. Det første legale partimøtet i Trondheim NKP den 6.. juni 1945.. Eli Aanjesen sitter nederst til venstre på bildet (foto: ukjent opphav).. Men i 1949 ble hun ekskludert sammen med Peder Furubotn og hans tilhengere.. Innad i partiet hadde det vært år med rykter og uenigheter om hva slags politikk kommunistene skulle ha.. Det var motsetninger og strider mellom gamle partikamerater og de nye som hadde blitt med under krigen, men eksklusjoner var ingen forberedt på.. Midt i et hektisk politisk liv hvor hun brukte kunnskapene og erfaringene sine i diskusjoner og arbeid, ble Eli plutselig satt på sidelinja.. Jeg trur det verste var å bli nekta å utnytte evnene sine, sier Toril.. Den økonomiske situasjonen i familien ble også skadelidende.. Arne mista inntekten fra avisa, han orket ikke fortsette i Friheten sjøl om han ikke var blant de ekskluderte, og Den norske kannestøperen , et originalt satirisk tidsskrift han starta, gikk konkurs.. Minnestund april 1960.. Eli forklarer dattera Anne Marte om krigen.. (foto: ukjent opphav).. Eli ble kasserer i Ungdommens Selvbyggerlag.. Der ble hun til 1954.. Da begynte hun på lærerskolen.. Det var ikke bare dristig med hensyn til økonomien i familien, men også fordi kjente kommunister var lite populære, ikke minst som lærere.. Men rektor Alfhild Bjerknes på Abildsø skole ansatte henne og så Elis evner og muligheter som pedagog.. Hun hadde ryggrad og integritet til å stå imot den antikommunistiske kampanjen som pågikk og som også fikk konsekvenser for barna.. Jeg hadde ei venninne på barneskolen, sier Toril, faren hennes var også tegner og hadde vært aktiv i et ikke-kommunistisk illegalt arbeid under krigen.. Mora ville ikke at vi skulle være venner fordi foreldrene mine hadde vært kommunister.. Det fortalte venninna mi.. Mora hennes krevde en avkreftelse på at Eli fortsatt var kommunist.. Det ville ikke Eli uttale seg om.. Lærer og aktivist.. Eli ble en engasjert og oppfinnsom lærer for en jenteklasse fra første til sjuende mens hun tok pedagogikk på Universitetet.. På denne tida skilte hun seg og ble eneforsørger til to døtre.. I 1963 ble hun pedagogisk veileder i Oslo-skolen, og fra 1971 rektor på en eksperimentskole i Groruddalen hvor alt skulle bygges fra grunnen og hvor lærerne var.. radikale.. med store krav til lederen.. Her ble hun gjennom mange turbulente og krevende år til pensjonsalderen, selv om hun etter hvert fikk store problemer med hørselen.. Eli var aktiv i mange år i venstremiljøet der hun bodde.. Hun meldte seg aldri inn i et parti igjen, men deltok i feiringa av 1.. mai, i arbeidet mot atomvåpen og mot.. EEC.. Hun likte at døtrene ble venstreradikale aktivister, og huset hennes var åpent for ungdommen.. Eli Aanjesen da hun ble intervjuet i Klassekampen i 1981 (foto: Klassekampen).. I alle år hadde Eli en kjerne av venner som kjente og delte erfaringene hennes fra politisk arbeid før og særlig under krigen.. Det var viktig for henne at døtrene lærte av det hun hadde opplevd, særlig snakka hun om kvinnenes innsats.. Det som farger fortellingene hennes, er stoltheten og gleden over hva kvinnene klarte.. Hun følte seg veldig bekrefta av å oppleve det, og være med på det, sier Toril.. Som liten kunne Toril oppleve å være i byen med mora og treffe noen Eli kjente fra krigen.. Da fortalte Eli om denne ukjente kvinnen på en sånn måte at Toril skulle forstå at dette var en dame hun burde se nøyere på.. Kvinnene de traff, var svært forskjellige, sier Toril.. Særlig en av dem husker hun godt.. Hun hadde krøller og et vennlig ansikt.. Hun så ut som ei veldig alminnelig og beskjeden dame i grå frakk, en kvinne få legger merke til.. Men Eli visste at dette var en viktig person, og bøyde seg ned mot datteren for å være sikker på at Toril hørte det hun hadde å fortelle.. Denne dama organiserte distribusjon av de illegale avisene i Oslo, sa Eli.. Hun hadde oversikt over et stort og hemmelig nettverk, tenkte ut hvem som skulle møte hverandre og hvor, hvilke portrom jentene skulle stå i og hvilken benk eller bussholdeplass de skulle sitte på til hvilken tid.. Det var ikke bare en farlig oppgave for henne sjøl, men også et stort ansvar på grunn av alle dem som deltok.. Eli ville lære døtrene å se kvinner, oppdage mulighetene og potensialet deres.. I motstandsarbeidet hadde Eli opplevd å bli bekrefta og bli sett, det fikk henne til å se andre kvinner på en ny måte, også å se mulighetene til kvinner som ikke hadde utmerka seg, sier Toril.. Vedlegg.. Reglement for Grini krigsfangeleir (.. pdf).. Om teksten.. Eli Aanjesens historie er satt sammen av Unni Rustads intervju med Elis datter Toril Taraldsen, sitater fra En dag i juni.. 1944.. , et intervju Bente Lippe gjorde med Eli for Klassekampen, og en kronikk Eli skrev i Dagbladet i april 1981.. Disse tre tekstene kan leses via lenkene nedenfor.. Både intervjuet og kronikken ble skrevet etter at NRK viste serien I solkorsets tegn.. Den ble møtt med sterke reaksjoner fra folk som mente gamle nazister fikk framstå som naive idealister og ærbare antikommunister.. Eli sa ja til å delta i debattprogrammet På sparket for å si sin mening.. Tre timer før sending fikk hun vite at hun ikke var aktuell fordi hun hadde tilhørt en lite representativ motstandsgruppe , nemlig kommunistene.. Se også.. En dag i juni 1944.. Du skal tro at du er noe.. I solkorsets tegn.. Ordforklaringer.. Gymnaset:.. Den gamle betegnelsen på den del av videregående skole som omfattet allmennfag, språkfag, realfag m.. m.. Wikipedia.. Bandolær:.. Lærrem over skulderen eller om livet til å bære våpen eller patrontasker i.. ordnett.. AUF (Arbeidernes ungdomsfylkning):.. Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon.. Gestapo:.. Det nazistiske Tysklands hemmelige politi.. Rassia:.. Uventet ransaking.. Radikal:.. Omveltende, ytterliggående, tar sikte på gjennomgripende forandringer.. Det motsatte av konservativ.. EEC:.. En tidligere betegnelse på EU..

    Original link path: /_uhortestemmer/c48052/biografi/vis.html?tid=49458&strukt_tid=48052
    Open archive

  • Title: Gunhild Emanuelsen
    Descriptive info: 2006.. Intervjua av Unni Rustad 2006.. Da jeg tok opp likelønnskravet med direktør Paasche i Arbeidsgiverforeningen, sa han at han ikke kunne gjøre noe av hensyn til konsekvensene for de andre.. For de andre? sa jeg.. Konsekvensene er for oss, vi må jo betale like mye for et brød som mannfolka.. Du snakker tull, sa jeg til han.. Mor var hushjelp hos en fin familie i Bergen.. Hun ble med dem da de flytta til Oslo, og der traff hun faren min, sier Gunhild.. Han var fra Vestfold og formann på Oslo Telefonanlegg.. Da de gifta seg, slutta hun i jobben og ble husmor, og nyttårsaften 1914 kom det første barnet deres til verden.. De kalte henne Gunhild.. Hun fikk tre søsken.. De var seks mennesker på ett rom og kjøkken, og dessuten flytta en bestemor inn og bodde sammen med dem i ett år.. Gunhild husker godt hvordan de fikk plass til alle om natta.. Bestemor hadde med seg senga si.. Så hadde vi to feltsenger og en divan, og den minste broren min lå på sofaen.. Do hadde de i gården, og én gang i uka gikk alle på Sagene Bad.. Gråbeingårdene.. hvor det krydde av unger og leilighetene var dårligere enn i husene rundt.. Mamma sa at der var det så rampete unger at dit fikk vi ikke lov å gå, men vi lekte jo med dem likevel.. I en liten park i nabolaget jobba Tobiassen.. Han passa på busker og trær, og av og til ble han brukt som barnevakt.. Når mamma skulle bort på Grünerløkka og handle, satte hun oss igjen i parken hos han.. Nå sitter dere her til jeg kommer igjen, Tobiassen passer på dere, sa hun.. Om vinteren sprøyta Tobiassen skøytebane.. Det var ingen biler da vi vokste opp.. Hver sommer reiste vi med tog til bestemor i Vestfold.. Vi tok hestedrosje ned til Vestbanen.. Er du finere enn oss?.. Faren hennes fulgte med på det som skjedde i verden.. Han var en radikal mann, medlem i Arbeiderpartiet og formann i Norsk Telegraf og Telefonforbund.. 1.. mai tok Gunhild minstebroren Arne på ryggen og bar han ned i byen for å se faren gå i tog.. mai var ingen fridag, men fagforeningsfolka tok seg fri, de skulka jobben og gikk i tog.. Det var virkelig flott, sier Gunhild.. Hun var stolt av faren som gikk forrest i toget i ny uniform med blanke knapper.. Det var politisk dramatiske tider, og på en plass i nabolaget var det møter og taler.. Gunhild forstod ikke mye, men hun fulgte med når det skjedde noe.. En dag hørte hun en tale av en.. pasifist.. , han måtte i fengsel fordi han protesterte mot verdenskrigen.. Hun gikk fem år på Ila skole, så begynte hun på.. middelskolen.. Ikke mange arbeiderunger gikk der, de fleste tok bare sju års folkeskole.. Ungene i gata gjorde narr av Gunhild som skilte seg ut.. Trur du at du er finere enn oss du da? sa de.. Jeg sa til mamma mange ganger at jeg ville slutte, for jeg ble så erta.. Nei, når du først har begynt, skal du gå ferdig, sa hun.. Kjerringene i gården var også misunnelige fordi jeg begynte på middelskolen.. Mora hadde drømmer for dattera og lot seg ikke provosere.. Gunhild skal frem, sa hun når noen snakka om at Gunhild fikk mer skolegang enn andre.. Å ha et barn på middelskolen var et stort økonomisk løft.. Skolebøker kosta en formue.. En gang brakk jeg ei synål, og måtte ha ti øre til ei ny.. Du skal få denne gang, sa mamma, men du brekker ikke denne nåla.. Elevene betalte til og med for en halv meter tråkletråd på skolen, og brukte samme tråd om igjen flere ganger.. Tragedien.. Gunhild var flink på skolen og fikk støtte og oppmuntring hjemme.. Så skjedde tragedien som forandra alt.. Jeg husker det som om det var i går.. Mor og jeg hadde vært i kjelleren etter.. koks.. og ved, far satt i stua og leste for de andre ungene.. Jeg løp foran for å holde opp døra for henne.. Da jeg kom til fjerde etasje, hørte jeg et smell.. Mor datt i trappa.. Hun kom på Ullevål, men hun døde samme dag.. Det var i 1929, det året Gunhild fylte femten år.. Hun fikk lov til å gå ferdig middelskolen, men uten moren ble det ikke mer utdannelse.. Helst ville hun gå gymnaset, men det var ikke mulig.. Gunhild ble husmor på heltid da hun var seksten.. Jeg tenkte ikke over om jeg var skuffa, for jeg hadde ikke noe valg.. Du kunne ikke tenke sånn, det fantes ikke husmorvikarer eller noe sånt.. Den yngste broren hennes var seks år, og snart ble hun kalt mora til Arne.. Å lure unna 10 øre.. Jeg husker Arne ofte sa det var ikke sånn da mamma var her.. Arbeidet var tungvint og beinhardt.. Hun vaska klær i bryggerhuset, og måtte henge det opp på loftet til tørk.. Det var verst om vinteren.. Tøyet frøys mellom fingrene mine, sier Gunhild.. Hun lærte seg å være sparsom, hvert øre hun brukte måtte hun skrive opp.. En gang hun var veldig sliten, lurte hun unna ti øre og kjøpte seg en smultring, og for å dekke over det hun hadde gjort, førte hun opp ett øre ekstra på ti andre poster.. Faren oppdaga det aldri, men Gunhild har fremdeles dårlig samvittighet når hun tenker på det.. Bolignøden var stor, og kommunen bygde nye boliger og fordelte dem etter behov.. Faren hadde stått lenge på.. liste for å få en bedre leilighet.. Ett år etter at moren døde var det endelig deres tur.. Det var en stor forbedring.. Vi fikk to rom og kjøkken, og bad og vannklosett! Dessuten fikk hun lov å gå husmorskolen, enda det ikke var gratis.. Jeg trua meg til det! sier Gunhild.. For å komme dit gikk hun over Enerhaugen, det gamle arbeiderstrøket med enetasjes hus som nå delvis står på Norsk Folkemuseum.. Der så jeg kjerringene stå ved vannposten om morran, de hadde vannpost ute i gata.. Jeg husker en liten gutt som sang så det ljoma, han var ute med mora si og skylte tøy.. Fabrikken.. Da Gunhild var tjue år, sa faren at hun måtte begynne å jobbe.. Han greide ikke tjene nok aleine.. Fordi faren kjente en av sjefene, fikk Gunhild jobb på Standard Telefon og Kabelfabrikk.. Hun gikk til jobben, over det som var jorder den gang, men hvor Sinsenkrysset og Ringveien ligger nå.. Fabrikken hun begynte på, hadde vært igjennom store stridigheter.. Mange arbeidere bodde i hus bedriften eide, og dermed hadde de ikke rett til å bo der om de ble permittert, mente bedriftseierne.. De tilkalte politiet for å kaste ut folk.. Fattige familier med flere barn stod plutselig på gata uten noe sted å gå.. Det vakte sterke reaksjoner.. Da Gunhild begynte, hadde det nettopp vært storstreik.. Eierne hadde fått inn menn fra Hadeland som.. streikebrytere.. De fortsatte på fabrikken etter streiken, men organiserte seg ikke i fagforeninga.. Vi sa hadelendinger med forakt i stemmen, det var nærmest et skjellsord, sier Gunhild.. Etter hvert ble det tvungen organisering.. Ville du jobbe på Standard, var du nødt til å være med i klubben.. Mange var fattige og bodde under elendige forhold.. Gunhild husker en familie med flere barn som bodde på ett rom og kjøkken på Grünerløkka.. Foreldrene og barna bodde på det ene rommet, og for å spe på inntektene leide de ut kjøkkenet til en annen familie.. Det var så trangt hos dem at  ...   godt det lille kneppet, sier Gunhild.. En dag ble hun så lei at hun gikk inn til naboen og ringte Televerket derifra.. Nå må dere slutte, dere lytter jo på meg hver dag, sa hun.. Da han fra Televerket spurte hvor hun ringte fra, fortalte hun at hun var hos naboen.. Du har ikke lov til å ringe hos naboen, sa mannen.. Avlyttinga foregikk over flere år.. Men jeg ble ikke redd, og jeg har aldri blitt skygga, sier Gunhild.. Intern strid.. Forfølgelsen av kommunistene ble satt i gang av politiske motstandere som var uenige i alt kommunistene stod for.. Enda verre var det å bli angrepet av sine egne.. I 1949 brøt det ut interne strider i NKP, og ei gruppe storma partikontoret og avsatte ledelsen.. Furubotntilhengerne fikk beskjed om at de var kasta ut av partiet.. Gunhild hadde ingen anelse om at det kom til å skje.. Sammen med flere andre var hun på vei til et lokalmøte på Sinsen.. Så ble vi stoppa i døra og fikk ikke komme inn fordi vi var på Furubotns side.. Vi var ekskludert, sier Gunhild.. Hun meldte seg aldri inn igjen.. Jeg fikk tilbud om å bli med, de skulle reinvaske oss alle sammen.. Nei, sa jeg.. Jeg opplevde det som forferdelig å bli kasta ut av partiet, det var så fælt at jeg mista helt motet.. Det var mine egne som dolka meg i ryggen, jeg har aldri skjønt hva som skjedde, sier Gunhild.. Kampen for lik lønn.. Fagforeningsarbeid for likelønn ble hennes merkesak.. Helt siden hun begynte på bedriften hadde Gunhild reagert på lønnsforskjellene mellom menn og kvinner.. Hun var blant de første som tok det opp.. Vi hadde 29,76 i uka, mens mannfolka hadde mer enn det dobbelte, sier hun.. Jeg syntes det var så urettferdig.. Vi gjorde jo akkurat det samme! Noen av de mannlige arbeidskameratene var enige i at kvinner skulle tjene like mye som menn, og flere fagforeninger mente det samme, men forbundsstyrene var ikke interessert i saka i det hele tatt.. Gunhild ble tillitsvalgt og medlem av bedriftsklubbens forhandlingsutvalg, og kravet om likelønn ble et fast innslag i alle forhandlinger med arbeidsgiverne.. Gunhild (stående) som tillitskvinne på Standard, 1981 (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).. Folk spytta.. Gunhild så at kvinnene måtte engasjere seg før det kunne bli forandring i verden.. Hun ble med i Kvinneforbundet.. De arbeida mot atomvåpen og opprustning og for å styrke kvinners sjølstendighet.. Vi måtte få kvinnene til å stå fram og gjøre noe sjøl, sier hun.. Kvinner som var aktive politisk og stilte krav på egne vegne, var provoserende.. Vi gikk i tog bestandig og opplevde mange rare reaksjoner, sier Gunhild.. Hun husker godt første gang hun gikk i 8.. marstog med krav om likelønn og barnehager.. Folk spytta på oss og dunka oss i hue og sa gå hjem og pass unga deres sjøl!.. Etter hvert ble hun kjent for arbeidet sitt og spurt om å bli aktiv i partipolitikken.. Hun stilte til valg for det som seinere ble til SV og kom inn i bystyret.. Gunhild husker godt Carl I.. Hagen fra den tida, og forteller fornøyd om en gang hun ga han svar som fortjent.. Hagen stod på talerstolen og snakka om at de eldre hadde det så godt og fikk alt mulig.. Gunhild svarte med å minne forsamlingen på historia om han som hadde så lite medfølelse med andre at han til og med var villig til å selge bestemora si.. Da ble han stille, sier hun.. Kvinne, arbeider og kommunist.. Å være kvinne, arbeider og kommunist i bystyret gjorde henne utypisk.. Det fikk mange utslag.. De som kom fra kommunale bedrifter og fra Universitetet, hadde full lønn mens de var på møter.. Gunhild ble trukket for hvert minutt hun var borte.. Som ekskludert fra kommunistpartiet fikk hun dessuten særbehandling i partigruppa.. Jeg ble holdt utenfor gruppemøtene i bystyregruppa.. En annen kommunist ble tatt med, men jeg ble ikke innkalt.. Det hendte hun fikk bevis for at hun ble regna som mindre intelligent enn dem med utdannelse.. En 1.. mai ble hun valgt av fagorganiserte i Oslo til å holde tale på Youngstorget.. Hun er fremdeles glad for den tilliten.. Det er noe av det fineste jeg har opplevd! sier Gunhild.. Rett før 1.. mai spurte en universitetsutdanna kvinne i gruppa om å få se talen hennes.. Da Gunhild sa hun ikke hadde den med seg, ville den andre ha nøkkelen til leiligheten hennes og dra hjem til henne for å lese talen.. Gunhild gjorde det helt klart at talen hennes hadde ikke dama noe med.. Makan til frekkhet! sier hun, fordi jeg ikke engang har.. artium.. så hadde jeg liksom ikke greie på noe! Jeg ble så sinna!.. Gunhild mener kommunismen er en god ide.. Frihet, likhet og brorskap har hun sansen for, men det er mange som har svikta når ideene skulle gjennomføres.. Når menneskene får makt, er det mange som blir korrupte, sier hun.. Gjennom mange år var hun med på Østersjøuka, et stort stevne i.. Øst-Tyskland.. , hvor hun traff kvinner fra store deler av verden.. Hun har reist mye i dette landet som ikke eksisterer mer.. Det var veldig mye bra der, sier hun.. De hadde gratisk skole, lege, gratis briller, så mange fordeler.. Jeg har fremdeles kontakt med ei gammel venninne som bor der.. Hun sier de har det ganske bra, men vi har mista mye, sier hun.. Mange er arbeidsledige.. Vi fikk til noe.. Gunhild i 2006 (foto: Unni Rustad).. På jobben fikk Gunhild igjennom at i alle fall kvinnelige gruppeledere skulle ha det samme som menn.. Men det gjaldt jo bare et par stykker, sier hun.. Formannen i foreninga mente hun burde innkalle kvinner fra andre bedrifter for å diskutere kravet om likelønn.. Gunhild tok fri fra jobben og gikk rundt på Freia og andre kvinnebedrifter.. Vi må komme sammen og diskutere, sa jeg.. Vi må si ifra om hva vi mener, dere arbeider jo på samme måten som oss.. På Freia hadde de jo nesten ikke lønn! Alle var veldig enig, men de trudde ikke at det gikk an å gjøre noe.. Vi holdt et stort møte, og det ble referert i Arbeiderbladet.. Kravet ble gjentatt ved hver eneste lønnsforhandling, men det tok mange års arbeid å få en avtale som hevet kvinnelønna til et nivå i nærheten av det mennene hadde.. Vi fikk da til noe til slutt, sier Gunhild.. Gunhild bor fremdeles i leiligheten hun flytta inn i da hun var 16 år.. Nå har hun hele leiligheten for seg sjøl.. En egen familie ble det aldri noe av.. Jeg fikk aldri tid til å gifte meg.. Jeg kjente alltid et sånt ansvar for alle de andre.. Og så ble det så mye å gjøre etter hvert, sier Gunhild.. Se.. Norsk Kvinneforbunds program.. Om intervjuet.. Vi var ikke ferdige med samtalene da Gunhild døde i oktober 2006.. Det var mye hun skulle fortalt mer om, ikke minst fredsarbeidet hun deltok aktivt i hele sitt liv.. Det som står her er lest og godkjent av Arne og Astrid, bror og svigerinne.. Unni Rustad.. Intervju fra 1975.. Kvinner hjemme og ute.. intervjua Gunhild Emanuelsen i 1975.. Hva nå?.. Gråbeingårdene :.. Begrepet ble brukt om dårlige arbeiderboliger.. Middelskolen:.. Etter å ha gått tre år på allmueskolen eller på en forberedelsesskole kunne elevene gå over til en seksårig middelskole.. Koks:.. Det samme som kull.. Resolusjon:.. Fellesuttalelse.. Eksempel: Møtet vedtok en resolusjon mot undertrykkelse av minoriteter.. Artium:.. Examen artium var den avsluttende prøven eller vitnemålet i det gamle linjedelte gymnaset i Norge..

    Original link path: /_uhortestemmer/c48052/biografi/vis.html?tid=49451&strukt_tid=48052
    Open archive

  • Title: Gerd Stub Andersen
    Descriptive info: Det var livet om å gjøre, jeg visste det, sier Gerd om motstandsarbeidet hun var med på under krigen.. Det er ikke sikkert vi overlever, men vi får gjøre det vi kan, sånn tenkte vi.. Jeg visste hele tida at dette gjør jeg fordi jeg mener det er riktig.. Jeg ville gjort det samme om igjen i dag.. Hun ble født i 1918 i Stavanger.. Mora jobba på hermetikkfabrikk, og familien bodde på ett rom i leiligheten til en av arbeidskameratene hennes.. Faren var en dyktig bygningsarbeider, men alkoholiker, så mora var hovedforsørger i familien til tross for at hun bare tjente ti øre timen.. Gerds mor og far (alle foto privat hvis ikke annet er nevnt).. Gerd er stolt av mora.. Jeg tenker på henne med stor respekt, sier hun, hun sleit hardt og fikk til så mye.. Eldri Cecilie Helgaland som hun het, kom fra en gård høyt til fjells i Ryfylkeheiene.. Det var mange barn på de tre gårdene som lå der, Gerd mener det var fjorten eller seksten barn bare i den ene familien.. Vanlig skolegang var ikke mulig, det var altfor langt til bygda hvor skolen lå.. I stedet kom Skule-Knut på langt besøk en gang i året.. Han var lærer nede i bygda og dessuten moras bestefar.. I fem uker hver sommer holdt han skole for barna på de tre fjellgårdene.. Mora fikk ikke mer utdannelse enn disse sommerukene hvert år.. Hun lærte å lese, skrive og regne, sier Gerd.. Til hovedstaden.. I 1920 brøt det ut streik på hermetikkfabrikken.. Gerd tror det var grunnen til at mora slutta der og ble hushjelp hos en advokatfamilie som flytta til Oslo.. I hovedstaden bodde Gerd og foreldrene i vaktmesterboligen på eiendommen til arbeidsgiveren.. Foreldrene til faren var også med, tror Gerd, hun har et minne av den blinde farmora som ligger til sengs i det lille huset de bodde i.. Mora hadde ansvaret for klesvask og reingjøring i hovedhuset, og faren gjorde hagearbeid ved siden av jobb som bygningsarbeider.. Han fortsatte å drikke.. Uten mor hadde han havnet sammen med de andre fyllikene som stod og hang i Youngsbakken, sier Gerd.. For å bedre økonomien begynte mora å vaske drosjebiler om natta.. Etter hvert klarte hun å skaffe familien kommunal leilighet på ett rom og kjøkken.. Møbler tok hun på avbetaling.. Det var en stor dag da spisestuemøblementet ble levert.. Jeg husker jeg spurte om jeg fikk lov til å sette meg på en av stolene, sier Gerd, som har møblene ennå.. I flere år jobba mora nesten døgnet rundt.. Da Gerd begynte på skolen var det nabokona som måtte vekke henne om morgen og sørge for at hun kom seg av gårde tidsnok, mor var ikke kommet hjem fra nattjobben når Gerd gikk hjemmefra.. Lønningsdag.. Bygningsarbeiderne fikk utbetalt lønn hver uke, og det var om å gjøre å få tak i mest mulig av farens penger før han begynte å drikke dem opp.. Hver fredag ettermiddag ble Gerd sendt på byggeplassen til faren.. Andre barn og koner var ute i samme ærend, men Gerd stod for seg sjøl uten kontakt med de andre.. De to brødrene til faren var også ofte på plass.. Etter at Gerd hadde fått det faren var villig til å gi fra seg, satte de tre karene seg til å drikke.. Dette var ganske vanlig på arbeidsplassene før, sier Gerd.. Hun gjemte seg når faren kom sjanglende hjemover.. Etter en sånn dag hendte det andre unger ropte i skolegården at de hadde sett faren hennes full i byen.. Det var en ganske tøff oppvekst, sier Gerd.. Barndommen gjorde henne tilbakeholden og forsiktig, og følelsen av mindreverdighet blir hun aldri kvitt.. Jobb og fagforening.. Etter folkeskolen gikk hun ett år på Oslo Kommunale Fortsettelsesskole for Piker, det samme som åttende klasse nå.. Om kvelden gikk hun på forskolen til skredderskolen, men selv om hun var flink til å sy, kom hun ikke inn der.. I stedet tok Gerd et år på Oslo Kommunale Handelsskole.. Seksten år gammel ble hun ansatt på kontoret til en slipeskivefabrikk.. Her jobba Gerd til krigen var slutt, etter hvert med regnskap og bokholderi.. Det første hun ble satt til var å løpe rundt i byen med regninger til kundene.. Hun hadde femti kroner måneden i lønn, og alt gikk med til å betale for seg hjemme og dekke utgiftene til sko og strømper.. En dag ringte hun til.. Handel og Kontor.. og organiserte seg.. Sjefen visste ingenting før representanten for fagforeningen plutselig stod i døra.. Jeg var så redd at jeg holdt på å besvime, sier Gerd.. Hun fikk gjennomgå fordi hun ikke hadde gitt beskjed på forhånd, men det endte med at hun fikk mer enn dobbel lønn.. Jeg var organisert i alle år etter det, sier hun.. Gerd meldte seg også inn i AUF, Arbeidernes Ungdomsfylking.. Der ble hun aktiv i en.. tramgjeng.. , ei kulturgruppe ledet av dikteren.. Arne Paasche Aasen.. Mor sydde uniformen, svart satengbukse og rød skjorte med hvit hammer.. De underholdt på møter og tilstelninger.. Oslo, du er vår egen by, fast og trygg du hviler , den husker jeg, og så selvfølgelig.. Internasjonalen.. Årets høydepunkt var å synge den på Youngstorget 1.. mai.. De politiske diskusjonene var hun ikke like mye med på.. Jeg var.. sosialist.. , men ikke så politisk bevisst, på møtene sang jeg og leste opp dikt, sier Gerd.. Jeg var i festkomiteen og havnet som regel på kjøkkenet hvis noe skulle gjøres.. Tidlig i ungdommen traff hun Rolf Sunnås og ble forelska.. De gifta seg etter kort tid, og fikk leilighet i Sars' gate rett ved Carl Berners plass i Oslo.. Bygget var helt nytt, og de kunne velge hvor de ville bo.. De valgte nummer 66, og fikk to rom og kjøkken med bad og balkong.. Det var rene himmelriket, sier Gerd.. Panikkdagene.. Så kom Hitlers invasjon i Norge og det som seinere ble kalt panikkdagene.. Alle ville ut av Oslo fordi det gikk rykter om at engelskmennene ville bombe byen.. Jeg kom meg opp på en lastebil hvor folk stod tett på lasteplanet, sier Gerd.. Bilen var på vei oppover Trondheimsveien hvor bilene stod i kø, på fortauene gikk en strøm av mennesker.. Alle biler var fulle, det var ikke plass til flere voksne, men jeg så en kvinne som tok barnet sitt ut av barnevogna og strakte det opp til folk på lasteplanet.. Folk var desperate etter å redde barna sine.. Jeg husker ikke at noen sa noe, vi kjørte bare videre, sier hun.. Folk må ha funnet tilbake til hverandre seinere, problemer med at barn ble borte fra foreldrene hørte hun i alle fall aldri om.. Mens kolonnen sneglet seg oppover Trondheimsveien bestemte Gerd seg for at dette ville hun ikke være med på, hun ville ikke flykte.. Hvis det er noe jeg kan gjøre så må jeg gjøre det, tenkte hun.. Hun hoppet av og fikk sitte på med en tom bil ned til byen igjen.. I oppgangen hennes var det uvanlig stille, fjorten av seksten familier hadde rømt byen.. Dynamitt i kjelleren.. Gerd og mannen ble med i ei illegal gruppe, hun tror det var gjennom.. Norsk Folkehjelp.. Gerd reiste rundt og underviste i førstehjelp.. Hva mannen hennes var involvert i visste hun ikke.. Av og til forsvant han og ble borte i flere dager uten at hun ante hvor han var.. I begynnelsen av 1942 fikk Rolf beskjed om at han måtte rømme til Sverige for ikke å bli tatt.. Gerd skulle egentlig ha vært med, men hun nekta og  ...   vasket store mengder mannsklær i vaskekjelleren.. Heldigvis var det lås på tørkerommet.. Flere hadde trodd hun drev et bordell, hørte hun etter krigen.. Gerd tror at grunnen til at de ikke sa noe mens det pågikk kan ha vært at noen av mennene jo kom i naziuniform.. Gerd og mannen besøker Sars' gate 66.. (Fra Morten Conradis 'Sabotører i mørke' en dokumentarfilm om Osvaldgruppa.. ).. Hun var fullt klar over hva hun risikerte, og hva som ville skje om noe gikk galt.. Medlemmer av gruppa var blitt skutt av tyskerne, de som ble arrestert fikk hard behandling.. Vi visste hva slags tortur de ble utsatt for, sier Gerd.. Hun var anspent hele tida, det var vanskelig å slappe av eller sove, og hun var ofte redd.. Hver gang det ringte på begynte jeg å skjelve, sier hun.. Flere av de andre brukte alkohol for å holde ut redselen og døyve nervene, men Gerd klarte seg uten.. Fred.. I over tre år risikerte hun livet i kampen for at landet skulle bli fritt, og i mai 1945 kom dagen hun hadde drømt om.. Gerd stod med tårer i øynene og så barn med norske flagg komme nedover Kirkeveien den dagen tyskerne overga seg.. Etterpå dro hun og kjæresten til svigerforeldrene, og hun husker at de stod sammen i en tett ring på kjøkkenet uten å si så mye.. Diskusjonen om hvem som hadde gjort mest i kampen mot tysk okkupasjon kom raskt i gang.. Flere begynte å skryte og framheve seg sjøl, sier Gerd, enkelte snakket som om de hadde vunnet krigen helt alene.. Det var vondt, og kjentes veldig urettferdig.. Osvald-gruppa hadde gjort en innsats svært få andre i Norge kunne vise maken til, men ingen nevnte dem med et ord.. Det var som om vi aldri hadde eksistert, sier Gerd.. At mange i gruppa var medlemmer av.. , var en viktig grunn til å at de aldri fikk den anerkjennelsen de hadde fortjent, mener hun.. Selv var hun ikke medlem, og partipolitikk var aldri viktig i gruppa.. Vi snakket ikke om sånt, vi var med i motstandsbevegelsen mot nazismen, ferdig med det, sier Gerd.. Medlemmene i Osvald-gruppa ble enig om å tie stille om det de hadde foretatt seg og la andre krangle om æren og medaljene.. I 1949 giftet hun seg med Stein , eller Roar som han egentlig het.. På bryllupsdagen tok de nygifte trikken til Ekeberg-restauranten og feiret med smørbrød, kaffe og ei flaske sjampanje før de tok trikken hjem igjen.. Takket være lån og stipend kunne Gerd reise til København og ta toårig utdannelse som førskolelærer.. Hun gjorde det svært bra til eksamen, og skrev en oppgave rektor på skolen fortalte han hadde lært mye av.. Så dro hun hjem til Norge, begynte å jobbe i barnehage og fikk to egne barn.. Gerd, Roar, Kari og Frode.. Hva krigen kosta.. Krigen var over, faren for å bli tatt fantes ikke lenger, hun kunne leve et trygt liv uten å behøve å være redd.. Det gikk ikke så bra.. Tida etter krigen ble vanskelig for oss alle, sier Gerd.. Mange hun kjente fra krigens dager hadde store problemer med psykisk og fysisk helse.. De hadde gjort livsfarlig arbeid i flere år under krigen uten å knekke, hvorfor greide de ikke nyte freden?.. Ingen skjønte den gang hva krig og påkjenninger gjør med mennesker, forteller Gerd.. Et hjelpeapparat for å støtte dem som trengte det fantes ikke.. Selv gikk hun til psykiatrisk behandling et helt år, men uten å forstå at de dårlige nervene hadde sammenheng med det hun hadde opplevd i krigsårene.. Hos psykologen diskuterte de aldri krigen.. Hjelpen hun fikk var piller mot depresjon.. Mannen hennes hadde mareritt om natta, han ropte og slo om seg fordi han ble tatt av tyskere og skulle forsvare seg.. Jeg hadde det mer inni meg hele tida, sier Gerd, jeg var psykisk helt gåen.. Jeg ble redd for å være alene med barna om natta da de var små, jeg var redd for å gjøre dem noe.. Jeg trodde jeg holdt på å bli gær n, sier hun.. Jeg turte ikke si noe til noen, men jeg hadde det helt forferdelig.. Gerd hadde lagt alle krigsminnene under et tett lokk, og gjorde det hun kunne for å glemme at de fantes.. Det var ikke bare minnene om alle påkjenningene som ble borte for henne.. Det hendte jeg møtte folk fra gruppa uten å kjenne dem igjen, og vi som hadde hatt så sterke bånd oss imellom.. Det var leit, sier Gerd.. Endelig synlig.. I 1994 fikk hun og mannen besøk av historikeren.. Lars Borgersrud.. Han forsket på krigshistorien og særlig kommunistenes innsats.. Borgersrud kunne blant annet fortelle at om ikke krigen hadde vært slutt våren 1945 ville Osvald-gruppa høyst sannsynlig blitt avslørt og tatt av tyskerne.. Han hadde funnet opplysninger om at en av de mest berykta angiverne for.. var flyttet inn rett i nærheten av tilholdsstedet deres.. Han mente også at Gerd og mannen hadde blitt overvåket av det hemmelige politiet etter krigen.. Gerd og Roar med historikeren Lars Borgersrud på Sollia, et av gjemmestedene til Osvald-gruppa under krigen (foto: Unni Rustad).. Borgersrud ba Gerd og Roar Stub Andersen fortelle om det illegale arbeidet de hadde vært med på.. Og så begynte de å snakke om begivenhetene de hadde tidd stille om siden 1945.. Historien og innsatsen deres ble dokumentert i Borgersruds bok.. Nødvendig innsats.. Det gjorde godt å få oppreisning.. Han ga oss et ansikt, det var stort, jeg kan nesten ikke få takka han nok, sier Gerd.. Møtet med Borgersrud førte ikke bare til at det de hadde bidratt med under krigen endelig ble synlig.. Hun merket at det var godt for henne å snakke om alt hun hadde gjort sitt beste for å glemme.. Gerd begynte å ane at det kunne være en sammenheng mellom det de hadde vært med på, og nerveproblemene og angsten som hadde plaget henne og mannen så lenge.. Om ikke Lars Borgersrud hadde kommet den gangen veit hun ikke hva som hadde skjedd.. Det tør jeg ikke tenke på, sier hun.. I 2002 skulle Gerd og mannen på busstur til St.. Petersburg.. Hun kjente seg sliten, men ble likevel med.. Før de kom til svenskegrensa fikk hun slag.. På grunn av ei stor ulykke fikk hun ikke den hjelpa hun trengte før klokka halv elleve om kvelden.. Gerd i 2006 (foto: Unni Rustad).. Da var kreftene hennes brukt opp, og siste rest av forsvarsmekanismene Gerd hadde holdt ved like i nesten seksti år brøt sammen.. Hun begynte å snakke om Sars' gate 66 allerede i ambulansen, og fortsatte på sykehuset.. Det var ikke mulig å stoppe.. Det hun sa ble skrevet ned.. Nå står alt i journalene på sykehuset, og jeg kjenner meg så mye lettere.. Det er som ei bør ble tatt av meg, sier Gerd.. De gjenlevende i Osvald-gruppa møtes hver 1.. mai på Sentralbanestasjonen ved en minneplakett om gruppa.. mai 2004 holdt Gerd tale om sammenbruddet sitt som lærte henne hvor viktig det er å snakke med hverandre om det som er så vanskelig.. Den høye prisen hun betalte for innsatsen sin under krigen har ikke fått henne til å angre.. Da en lege på sykehuset spurte henne om det var noe hun ville hatt ugjort, sa Gerd: Spør du meg om jeg angrer på noe jeg gjorde under krigen så er svaret nei, tvert imot.. Og så begynte hun å gråte.. Tramgjeng :.. Politisk amatørteater.. Sabotør:.. en person som driver bevisst arbeid for å ødelegge noe, stanse noe..

    Original link path: /_uhortestemmer/c48052/biografi/vis.html?tid=48122&strukt_tid=48052
    Open archive

  • Title: Ruth Rye Josefsen
    Descriptive info: 2008.. Det var mye mer provoserende for motstanderne at æ var same enn at æ var kommunist eller kvinne.. Æ e fødd i 1923, samme år som.. ble stifta, sier Ruth.. Vi var seks søsken til æ va 21, da ble vi sju.. Det var ti år mellom de to siste, for da kom det kunnskap om prevensjon.. De bodde på et lite småbruk faren hadde rydda i Alta.. Fisk tok de i fjorden, og fra sau og ku som fikk de melk og kjøtt.. Faren drev med jakt og fangst, rypene ble solgt, harene han fanget spiste de.. Innimellom hadde han jobb på anlegg.. Om høsten plukka familien bær og solgte det de kunne unnvære.. Sauen ga ull som ble kardet og spunnet.. Vi va vant til å klare oss sjøl, det er slik folk alltid har overlevd i nord, sier Ruth.. Det fantes en liten butikk hvor man kunne kjøpe margarin og kaffe og mel, det var det som var.. Alltid var det noe som måtte gjøres.. Om lørdagskveldene satt faren ofte til langt på natt og lagde skiutstyr og kjelker til alle barna.. Ruth sine foreldre (alle foto privat om ikke annet er nevnt).. Vær modig og tru på deg sjøl!.. I barndomshjemmet til faren snakka de bare samisk.. Ruth tror ikke han kunne norsk godt nok til å følge skikkelig med i undervisninga på folkeskolen.. Hans egne barn skulle ikke oppleve det samme.. Så lenge dokker går på skolen ska dokker snakke norsk, for det er det dere skal kunne når dere kommer ut og skal ha jobb, sa faren.. Sjøl ble han god i norsk etter hvert, men slo over på samisk så fort han fikk mulighet.. Min far va en av de som gikk inn i kommunistpartiet med en gang her i Finnmark, sier Ruth.. Han lærte henne å bli modig og tru på seg sjøl.. Han pappa sa bestandig at æ skulle ikke føle meg underlegen overfor noen, æ va like mye verdt som noen andre, sier Ruth.. Hun tror faren ble inspirert av idealene fra.. den russiske revolusjon.. Det var jo fattigfolk der også da.. Sovjetunionen.. ble stifta.. Og det var nok derifra han hadde det at æ sko ha de samme rettighetan som brørne mine og som alle andre.. Kjønn hadde ingenting med saken å gjør.. Han var flittig til å fortelle det også.. Da vi fikk ho.. Kollontaj.. som ambassadør, fikk æ høre det! Se der! , sa han, verdens første kvinnelige ambassadør e en sovjetborger.. Sånn skal det være!.. Kampen mellom Gud og Lenin.. To sterke.. ideologier.. preget lokalsamfunnet Ruth vokste opp i; den strengt religiøse.. læstadianismen.. og.. kommunismen.. med sin drøm om det.. ateistiske.. og klasseløse samfunnet.. Motsetningene var store.. Faren kom hjem med et blad som het Arbeiderrevyen hvor de ofte angrep religiøs tro.. Ruth kan fremdeles en sang fra Arbeiderrevyen om Ane som ga alle pengene sine til misjonen på Madagasker og gikk på så mange kristne møter at hun ikke hadde tid til å lappe mannens bukser.. Prevensjon var en av de aktuelle sakene som splitta befolkninga.. De kommunistiske kvinnene stifta Husmorlagsforbundet og informerte hverandre og lokalsamfunnet om prevensjon.. Læstadianerne mente det var syndig å regulere barnetallet.. Vi fikk ikke flere barn enn Vårherre hadde ment vi skulle ha, det va deres holdning, sier Ruth.. Ruth 1954.. Faren begynte etter hvert i Alta Skiferbrudd.. I 1933 brøyt det ut streik.. Tiåringen Ruth fulgte med på det som skjedde.. Æ lærte mye av diskusjonen når aille gubban som va i steinberget møttes.. Æ va interessert og satt med øran på stilk.. Kirka gikk imot streiken.. En søndag holdt vikarpresten sørfra preken om hvordan de streikende arbeiderne var det verste pakk som fantes.. Skiferarbeiderne fikk høre hva presten hadde sagt og møtte mannsterkt opp på prestekontoret for å melde seg ut av kirka.. Hele sitt liv trodde faren at han var utmeldt, sier Ruth, men for noen år siden ba hun presten om å få se kirkeboka fra den tida.. Navnene til dem som kom for å melde seg ut var notert på ei egen side i boka, men ingenting var gjort med saka.. Det var nok altfor flaut for vikaren at halve kirkelyden hadde meldt seg ut mens presten var borte, tror Ruth.. det er ikke sant!.. Faren oppmuntret henne til å lære mer på egen hånd da hun var ferdig med folkeskolen.. Han kom hjem med tidsskrifter og sa Ruth, les! Hun tok dem med på senga om kveldene.. Med parafinlampe under teppet leste Ruth om begivenhetene i verden til langt på natt, de gjorde et sterkt inntrykk.. Under.. den spanske krigen.. hadde æ voldsomme plager med korsen det ville bli om krigen begynte her og mine foreldre ble borte og æ va tretten år med seks søsken.. Ka sku vi leve av? Æ fikk nesten ikke sove om natta.. Flere enn henne var redde.. Hun husker at lyden av et fly fikk naboen til å rope inn kua og sauene, han var sikker på at nå kom krigen.. Ruth har liten forståelse for dem som sier de ikke skjønte hva Tyskland stod for.. Æ hørte om alle de frivillige til Spania.. Æ hørte om Hitler, og at spanskekrigen hadde sammenheng med det som foregikk i Tyskland.. Dæm va godt orientert, kommunistan her.. Når folk sier jamen, vi visste ikke , sier æ at det er ikke sant.. Hvis ikke dokker visste, e det fordi at dokker ikke villa vite.. For æ va bare en jentunge og æ visste.. Æ hørte.. Skolegang og krig.. Hun var hjemme ett år etter folkeskolen, så begynte hun på fylkesskolen, en slags folkehøyskole hvor elevene hadde noe teori, men mest håndarbeid og husstell.. Skolen ble en god demonstrasjon på hva man kunne vente seg i samfunnet, sier Ruth.. Jentene ble delt to grupper, i gruppa til Ruth var det mest jenter fra fattige familier, flere av dem hadde kommunistiske foreldre.. På skolen lagde elevene mat og bakte kaker, men det var knapt så de fikk smake sjøl.. De oppdaga at lærerinna deres tok med alt hjem, mens elevene i den andre gruppa fikk mye mer sjøl.. Gruppa til Ruth bestemte at hun skulle framføre klagene deres til rektor.. To av kusinene hennes gikk også på skolen, og Ruth tok med seg den ene.. Rektor hadde vært imot arbeiderne under skiferarbeiderstreiken og var sterkt imot alt som smakte av protest.. Ikke lenge etter at de hadde vært hos han, ble Ruth og begge kusinene sparka ut av skolen.. Tyskerne kom seinsommeren 1940.. Ruth var 17 år og hjalp til i et hjem i nærheten hvor mora var død i barsel.. Det kom en motorsykkel forbi på veien med to soldater, det var de første hun så.. Så kom det flere og flere, snart var tyskerne overalt.. Her kunne du ikke snu deg uten at du traff på dæm.. Unge, pene gutta.. Det var ikke rart at jentan ble forelska.. Noen ble gift og fikk barn.. De jentan har blitt behandla rimelig bra her.. Bedre enn i flere andre deler av landet, sier Ruth.. Tyskerne tilbød arbeid.. Ruth ble først kokke for arbeidere som bygde vei, på slutten av krigen var hun ansatt på sykestua.. Alle jobba for tyskerne.. Ka annet sku man gjøre? Å kritiserer dem som sa ja til slikt arbeid viser at en ikke forstår hvordan folk hadde det den gang, mener hun.. Det er veldig greit når man sitter i posisjon å angripe dem som ikke har så godt utgangspunkt.. Det går ikke an å dømme på den måten.. Evakuering.. Etter hvert ble det klart at tyskerne ville tape krigen.. De hadde god tid til å brenne og ødelegge alt rundt seg før de dro, det skulle ikke stå noe igjen som kunne gi ly  ...   kom det en lastebil med lass som skulle inn og tippe.. Så kom vi imellom, og han måtte stoppe.. Og der stoppa vi arbeidet.. Maskinene ble stående der i to og et halvt år, sier Ruth.. Sameaktivister og miljøvernere fra hele landet kom for å vise sin støtte og sørge for at arbeidet ikke kunne gjenopptas.. Alta ble kjent i store deler av verden, særlig blant urbefolkningene som støtta samenes kamp mot storsamfunnet.. Det fantes politiske motstandere som ville true henne til taushet.. Ruth fikk flere mordtrusler og advarsler om at det var sett en mann med gevær og kikkertsikte i området.. En dag var det skutt gjennom et av demonstrantenes telt.. Hun fortalte barna at hun ikke var redd, og at det ikke kom på tale å gå fra ansvaret hun hadde tatt på seg.. Høsten 1980 ble Ruth og to andre ledere fra Folkeaksjonen anklaga for statsfiendtlig virksomhet.. Lova om oppvigleri kan føre til strenge fengselsstraffer og hadde så å si ikke blitt brukt siden trettiårene.. Da saka kom opp, var Ruth ferdig med ledervervet, men var fortsatt aktivist i Folkeaksjonen.. Motstanden mot regjeringens planer var et samvittighetsspørsmål, forklarte hun retten.. Æ husker referatene fra rettsoppgjøret etter krigen, sa hun, det ble slått fast at befolkningen hadde ansvar for egne handlinger, selv om regjerende statsmakt hadde bestemt noe.. Alle de tre aktivistene ble frifunnet.. 600 politifolk.. Ruth tar ordet mot representanten for utbyggerne av Alta-elva i 1991.. Det gjaldt hele tida å hindre at arbeidet kom i gang igjen.. Demonstrantene tok i bruk stålkjetting for å gjøre det vanskeligere for politiet å fjerne dem.. Ruth var der den dagen den norske regjeringen satte hardt mot hardt.. Først hadde hun vært på jobb, deretter gjorde hun husarbeid, så bilte hun et godt stykke og gikk noen kilometer før hun var på plass.. Det var mørkt.. På høydene over dem så demonstrantene lys, og de hørte hunder.. Lysene og hundene tilhørte 600 politifolk.. Da lenkegjengen satte seg, var æ der.. Den dagen de 600 politifolka kom.. Det var ufattelig, men det var også ufattelig at vi satt der i femten kuldegrader under åpen himmel i 24 timer.. Æ kom dit i halv titida om kvelden, og på samme tid dagen etter bar dæm meg i bilen og kjørte meg ned.. Da hadde æ sotte i 24 timer under åpen himmel etter en streng arbeidsdag først.. Æ va ferdig.. Æ var så sliten da æ kom i bilen, æ va så kvalm at æ spøy.. Så la æ haue på kneet til politimannen ved sida av mæ.. Demonstrantene fikk store bøter, og Ruth er fremdeles skyldig 12 000 kroner, enda statsminister Gro Harlem Brundtland lovte at bøtene skulle slettes.. Regjeringen trumfet igjennom planen sin, og demningen ble bygd.. Befolkningen var blitt lovt velstand og nye arbeidsplasser med den nye krafttilførselen.. Ingen av løftene om nye arbeidsplasser ble oppfylt, sier Ruth.. Den gang hadde vi enda en 2 3 industriarbeidsplasser i Finnmark, sier hun.. De er for lengst nedlagt.. Dem vi skulle få i tillegg, er også borte.. Bedriften som gikk med godt overskudd her, ble flytta.. De nye som ble satt i gang, ble flytta.. Dem sa dem kunne dø for saken.. Det motstanderne av Altautbygginga oppnådde, var å få samenes rettigheter på dagsorden.. Kampen var også en oppvåkning for samene.. Før Alta-aksjonen var kulturen deres i fare.. I store deler av det samiske området hørte en aldri samisk og så aldri noen i samekofte.. Folk skamma seg over å være samer, et resultat av årelang undertrykking, mener Ruth.. Vi har ikke vært fullverdige menneska, vi har vært noka der nede, folk det ikke var så nøye med, sier hun.. Det var mye mer provoserende for motstanderne at æ var same enn at æ var kommunist eller kvinne.. Ei gruppe samer sultestreiket foran Stortinget i 1979 (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).. Ikke minst sultestreiken i 1979 bidro til å sette søkelys på samene som et eget folk.. Sultestreiken var del av kampen mot Alta-utbygginga, men foregikk i Oslo og fikk stor oppmerksomhet.. Den ble gjennomfør av ei gruppe samer i kofte som slo opp.. lavvo.. foran Stortinget.. De så ingen andre metoder for å få gjennomslag.. Da de var så avkrefta at det var snakk om å tvinge i dem næring, reiste gruppa til Sverige for å unngå det.. Dem sa dem kunne dø for saken, sier Ruth.. Flere fikk varige skader, og en av dem sitter i rullestol i dag.. De hadde ikke lenge igjen da det kom løfter fra myndighetene om at de ville utrede samefolkets situasjon og krav.. De som nå er stolte av å være same, kan takke oss for Altakampen, sier Ruth.. Ruth lærte å være stolt av bakgrunnen sin i barndomshjemmet, og hun har aldri lagt skjul på hvem hun er.. På egen hånd fant hun ut hvordan hun skulle takle alle fordommene.. Hvis du er same, så skal du aldri vente med å si det, for når du først har gjort det kjent for all verden, så kan du føle deg trygg.. Dem kan ikke nå deg, du har et overtak, du trenger ikke gå og være redd for å bli avslørt, sier Ruth, du kan føle deg fri.. Hun lar ikke folk lufte fordommene sine mot samer uten at hun tar igjen.. Da hun jobba på en liten elektrobedrift, tok hun sjefen så ettertrykkelig en dag at han aldri sa et stygt ord om samer igjen.. Æ va født kommunist , sier Ruth.. Æ va voldsomt tidlig våken, og det sitter i.. I 1980 meldte hun seg inn i Norges Kommunistiske Parti.. Hun satt i kommunestyret for partiet i to perioder, men tenker ikke på seg sjøl som politiker.. Æ har mest vært aktivist, sier hun.. Når æ så at folk ikke fikk gjennomslag for sine saker, så prøvde æ å legg meg oppi det enten det var eldreomsorg, omsorg for psykisk utviklingshemma eller barnevernssaker.. Da det ble.. mulig å få innsyn i overvåkingspolitiets materiale.. , bad hun om mappa si.. Hun har ikke villet tenke på at politiet følger med, sier hun, selv om hun har sagt til folk i telefonen at de ikke skal si annet enn det som kan stå på en offentlig plakat.. Da hun fikk mappa med overvåkingspolitiets materiale, var den veldig tynn.. Det står ikke ett ord om Altakampen der.. Og æ som til og med var anklaga for å være oppvigler! sier Ruth.. Derimot sier overvåkingspolitiet at hun er med i Vennskapssambandet Norge-Sovjet hvor Ruth husker at hun var på ett møte.. Et spennende liv.. Hun tenker ikke på seg sjøl som feminist.. At æ e født kvinne, det har ikke noka å si.. Derfor har æ i alle år gjort alt slags arbeid, enten det var karfolkarbeid eller ikke.. Ingen har kunnet bestemme hva Ruth skulle mene eller gjøre.. Første gang hun gikk med underskriftslister fra dør til dør, kom hun til kvinner som ikke kunne skrive under fordi mannen ikke var hjemme.. Ingen makt ville fått meg til å bli så underdanig, sa Ruth, og tok med seg lista og gikk.. Hun har levd med hodet høyt og er fornøyd når hun ser seg tilbake.. Det har vært et veldig spennende liv.. Æ har satt merke etter mæ, sier Ruth Rye Josefsen.. Ruth med noen av Altapapirene (foto: Unni Rustad).. Ideologier:.. Betegnelse for et system av forestillinger, oppfatninger og vurderingsmåter som er herskende i en bestemt samfunnsgruppe i en bestemt tid.. Ateisme:.. Lære som hevder at det ikke finnes noen gud.. Stampen:.. Pantelåneren.. Appell:.. Inntrengende oppfordring.. Lavvo:.. Samisk telt.. Sjefens fordommer.. Ruth har opplevd mange fordommer mot samer i sitt liv, men hun klarte å få en av sjefene sine til å slutte å snakke stygt om dem.. Ruth stopper kjeften på sjefen..

    Original link path: /_uhortestemmer/c48052/biografi/vis.html?tid=49415&strukt_tid=48052
    Open archive


  • Archived pages: 85